Primærfaner

Skjeletter i skapet

2009

Hvor mye død, prøvelser, sand, landevei, whiskey og asfalt er det mulig å presse inn på 12 sanger? Helldorado har svaret. Solsvidd synd og sexy elendighet har aldri hørt så bra ut som på bandets fjerde plate.

De av dere som fortsatt aldri har opplevd Helldorado i livesammenheng bør skamme dere og sporenstreks benytte første og beste anledning til å bøte på dette. De av oss som har sett dem mange ganger bør muligens også ta en liten dose selvkritikk. Vi som har hatt bandet i nærområdet i mange år har kanskje tatt dem for gitt. En ganske så standard erklæring etter en Helldorado-konsert i Stavanger-området er av typen «Hekkan! Jeg hadde nesten glemt hvor bra de egentlig er…»

På den andre siden må det nok også innrømmes at bandet aldri har oppfylt hele potensialet sitt. Tarantino/Morricone-referansene i musikken har nesten vært for åpenbare. Selv om det har gnistret av dem både på plate og konsert har jeg hatt en følelse av at de av og til har vært på vei til å gå seg fast i klisjeene. Helldorado har nok tidligere vært for ensporede og lett animerte til å få det virkelig store gjennombruddet.

Derfor er det særdeles gledelig at de leverer sitt mest ambisiøse og fullendte verk så langt ute i karrieren. Jeg har hatt «Bones in the closet» surrende på anlegget i hjemmet og i bilen i en måned nå, og det låter svært. Det er virkelig et storveis album. Som vanlig er sangene spekket med musikkhistoriske referanser. Det betyr i praksis at det er masse snadder for både oss nerder og for folk flest. Albumet er langt mer variert enn hva vi har hørt fra Helldorado tidligere. Jeg er særlig fornøyd med at de denne gangen også har blandet en solid dose tidlig amerikansk garasjerock opp i texmex-gryta. Bare hør på den elleville 60-tallsfesten på Dead World. Det høres ut som The Who står for musikken mens en blanding Chris Isaak og Chris Cornell står for vokalen. Herlig.

Foruten 60-tallsreferansene får vi også noen fortreffelige doser Nick Cave-mørke. Førstesinglen fra platen er et godt eksempel på det. Den blytunge og nattesexy blueslåten høres ut som sangen The Bad Seeds manglet på «Let Love In:»

#Musikktips: Albumet slippes på CD, vinyl og digitalt 19. april. Det kan bestilles her og kjøpes via iTunes. Det er også tilgjengelig på Spotify og Wimp.

At Helldorado-gutta er store fans av Townes Van Zandt er jo ingen hemmelighet. På fjerdeplaten viser det at de har lært mye om klassisk låtskriverfortellerkunst av legenden. Bare hør på Times of Trials og Johnny's Song. Ellers er albumet spekket med twang- og surfgitarmoro og klassisk råkkanroll. Det er ambisiøst som bare juling og forbløffende godt gjennomført.

Og er du fortsatt i tvil om du bør ta deg en tur på konsert når de kommer til et tettsted i nærheten bør du hoppe rett til sistesporet Sixty Seconds to What. Å ule med på den kommer garantert til å bli et høydepunkt i konsertsammenheng.

To av bandene som savnes mest her i Norge er utvilsomt de to store som begynte på 'M' – Madrugada og Midnight Choir. Med Dag Sindre Vagles vokal og gitar, en av landets råeste rytmeseksjoner og en maktdemonstrasjon av et fjerdealbum er det ingen grunn til å savne de to nevnte storhetene. Det er umiddelbar fare for at Helldorado blir et av dine nye favorittband.

SoundCloud: 

helldorado-bones-in-the

Logg inn Få tilsendt innlogging

Logg inn med sosiale medier for å legge til innhold. Eller få tilsendt innlogging.

Toggle menu