Thorbjørn Grønning (1959-1991)

Thorbjørn Grønning - en utstøtt pioner

Se også: Medium

 

1)                                 

Mai 1980:  Musikkavisa Nye Takter kom med sitt Stavangerensemblet-nummer. Vokalist Frode Rønli på forsida. På side to en ekstatisk konsertanmeldelse fra Studentsenteret i Bergen. Lenger ute i avisa en like ekstatisk anmeldelse av bandets debut-plate Ta ein Kjangs!  'Tyngdepunktet i norsk rock er forskjøvet fra Trøndelag til Stavanger', forkynner journalisten, og døper 'den nye bølgen' banalt nok: Stavangerrock.

 I samme nummer av Nye Takter – klemt inne mellom alt Stavangerensembletstoffet – en tre kvarts sides presentasjon av den stavangerbaserte gruppa Medium og deres debut-kassett:-død eller dop, utgitt på det uavhengige plateselskapet Rille Records. Den kryptiske overskriften på artikkelen lød: 'Salmer og sanger om dop, død og valsende katter'. Medium proklamerte: 'Vi er de vellykkete som ble tapere, fordi vi ikke ville eller kunne tilpasse oss... Vi er blant dem som blir narkomane, som blir innlagt på asyl. Men i stedet for å gå inn i velstandssamfunnets avdeling for mistilpassede, omformer vi våre nevroser til en skapende kraft'. Artikkelforfatteren Jan Arne Handorff skrev: 'Medium er en merkelig liten kameratkrets. De legger ikke mye vekt på å sparke etablissementet i balla. De ville heller stikke fingeren i ganen på monsteret. (Si 'a'..., si 'a...aa')'. Hvem var disse folkene? Hvorfor kunne – eller ville – de aldri  bli en del av den såkalte stavangerrocken?

 Medium var en kompakt, velinformert vennekrets i tidlig tyveårene. 'Kjernen' bestod av Thorbjørn Grønning (låtskriver, keyboardist, og sanger,) østtyske Christina Krug (syntheziser) og Geir Lund (båndeffekter, teknikk). Den musikalske komposten de sugde næring fra, var bl. a.  tyske Can og Cluster, amerikanske Pere Ubu og Suicide, engelske Joy Division og Throbbing Gristle (som de hadde personlig kontakt med). Energien og de nihilistiske impulsene hentet de fra folk som Iggy Pop, Sex Pistols og Ebba Grön. Målet var å utvikle et eget uttrykk, mens en på samme tid strevde etter å skaffe seg autoritet og selvtillit nok til  å spille det. Og dette måtte gjøres i et totalt vakum, avsondret fra enhver form for berømmelse eller aksept.

Basen og barndomstraktene til Medium lå på Storhaug, Stavanger-Øst, denne underlige bydelen der bare kvartaler skiller  filleproletariatgatene  fra  øvremiddelklassens fjonge villastrøk. Flere av Mediumfolka hadde middelklassebakgrunn. Det var ingen grunn til at de ikke kunne følge i foreldrenes fotspor. Likevel vendte alle karriereverdenen ryggen, og det innebar en mengde svært smertefulle valg.  Få av dem hadde jobber særlig lenge, og jobbene de hadde, var lavtlønte og kjedelige. Dette var ikke vanlige hippie 'drop-outs' som kunne falle inn i en motkulturell verden full av folk som dem selv. Disse folkene var alene. De vendte blikket og ørene mot musikk, selv om få var egentlige musikere. Thorbjørn Grønning var kanskje unntaket.

 Et dypt raseri strakk seg som en barberbladskarp wire gjennom hele Mediums og Thorbjørn Grønnings musikalske historie. Raseriet var ikke strengt politisk motivert.  Det gikk dypere. Det var et desperat NEI til verden - en type avvisning som dreiv folk i tidligere tider ut i ørkenen, opp i fjellene. Mediums fjellørken var hjemmestudioet i Pedersgate 73. Den kompromissløse holdningen de hadde tatt, gav dem ingen vei opp og ingen vei ut. De vendte seg innover, en trassig holdning for 'de plagede få' som følte at de var helt på utsiden av musikkindustrien, så langt borte fra massemedias blitzlamper det gikk an å komme, og uten håp om et publikum. Det eneste som kunne dempe dette raseriet, var de røde lampene på opptaksutstyret i hjemmestudioet som stod på nesten dag og natt så lenge Medium eksisterte.        

 Disse folkene vokste opp med løftet om verdens undergang. Som barn drømte de om Atombomben om natta. En uforsonlig stormaktspolitikk trakk alle Europas smånasjoner inn i den kalde krigen, en politikk ledsaget av en kjernevåpenopprustning som i siste instans pekte mot apokalypsen.

 På den hjemlige arena var den 'sosialdemokratiske orden' i dyp krise, på tross av den økonomiske revolusjonen som følge av oljeutvinningen i Nordsjøen. Troen på en sterk stat med evne til å styre økonomisk og sosial utvikling i et overflodsamfunn, ble svekket. Verdier som utjevning og solidaritet sviktet. Det ideologiske hegemoniet til sosialdemokratene gikk tapt. En rå, pengebevisst og reaksjonær vind blåste over Vesten og Norge. I det den norske velferdstaten stod ferdig utbygd i overflodsamfunnet, mistet den sin moralske bærekraft. Den norske nihilismen var et faktum.

I Mediums  og Thorbjørn Grønnings musikalske univers finner en et sterkt element av sykdom og kvalme som effektivt speiler absurditeten og desperasjonen i tiden, en tid fylt til trengsel av konformitet og nyreligiøs pengematerialisme. Dette gjaldt ikke minst i Mediums hjemby, den tidligere misjons- og bedehusbyen Stavanger, som i løpet av få tiår gikk fra å være en nærmest nedlagt  og spøkelsesaktig hermetikksmåby til å bli landets oljehovedstad. Konformitetstvangen fra det nye oljeregimet kunne likevel ikke dekke over  de negative sidene ved sjokkurbaniseringen Stavanger ble utsatt for på 70-tallet som følge av oljen, med økte sosiale problemer, kriminalitet, droger, nyrike spekulanter og et husleiemarked  helt ute av kontroll. Mediumfolka følte dette direkte på kroppen. Reaksjonen på  den lokale, nasjonale og globale forvirring - og den allestedsnærværende nihilismen -  var desperasjon og tungsinn - på vegne av en truet planet.

 

2)

Thorbjørn Grønnings offisielle diskografi teller kun tre titler: Mediumkassetten -død eller dop (1980), singelen Europa/Anarki (1981), begge utgitt på Rille Records, pluss LPen Galskapens Teater (1989) utgitt på Thorbjørn Grønnings eget Fallos Plater. I tillegg til de offisielle titlene, sirkulerte i perioden 1979 -81 (demo)kassetter med titler som Peiskos for kalde katter, En rød natt til  og Latterlig blant venner og kjente, kopiert i svært begrenset opplag, og gitt bort eller solgt for en billig penge.

  -død eller dop –kassettens mest sentrale låt er den  horroraktige - og fremdeles like rystende -  'Familien Hansen'. Låten starter  med den enkleste rytmeboks før en sump  av brummende og billige keyboards reiser seg som et sirkus fra helvete.  Med ett er Thorbjørn Grønnings skarrende, desperate stemme der:

                           

                            Herr Hansen raver litt, danser lett

                            Herr Hansen raver mer, danser tett

                            Herr Hansen raver ensom hjem

                            Legger seg og onanerer

                            -mens byen slukker alle lys

 

Og avslutter på denne måten:

                  

                            Kromprins Harald smiler profesjonelt

                            Eric Heiden er blitt publikums nye helt

                            Men ukeblader, fjernsyn og film

                            kan aldri gi meg noen virkelighet

                            kan aldri gi meg  noen virkelighet

                            kan aldri gi meg noen virkelighet

 

                            Slik det er står valget mellom dop og død

                            Jeg er ikke redd døden

                            Jeg er ikke redd døden

                            -men hva som skjer med meg her

                  

                            Jeg er ikke redd

Jeg er ikke redd

Jeg er ikke redd   (Hyl, fade out)

 

Som de fleste av Thorbjørn Grønnings tekster, kretser 'Familien Hansen' omkring tema som: seksuelle frustrasjoner, makt , galskap (som følge av maktovergrep), dop, død og senpubertetsangst - redselen for å tre inn i voksenverdenens neddopede anti-virkelighet. De impulsene som menneskene i tidligere tider fikk fra det ubevisste i form av drømmer, lengsler og forhåpninger, suppleres nå til overmål av billedmediene og den kulørte pressen. Billedmediene 'are softening up the mind' som en av Thorbjørn Grønnings intellektuelle helter, anti-psykiateren Ronald Laing har sagt det. I produksjonen av anti-virkelighet foregår det en konspirasjon mellom en overklasse som har kontrollen og eier billedmediene, og alle de som bygger opp om dette kontrollapparatet. Folk som nekter å ta del i kontrolldopet, blir latterliggjort, isolert. Og denne isolasjonen skaper en lynnedslagaktig desperasjon. Valget står mellom dop og død, dvs. det fins ikke noe valg. At det fins ingen annen løsning enn døden, er  grunnen til den frenetiske kunstneriske aktiviteteten.  Her er det en person som føler at livet hans er fullstendig uten liv, eller motsatt, er så rått tilstede i livet, og så sperret inne i det, at alle følelser blir omsatt til smerte. Men følelsene er fremdeles 'frie', på sin mest apokalyptiske måte - og en apokalypse er, som kjent, ikke skapt for å være kontrollerbar.

 Men hvem vil høre på en autodidakt intellektuell, flasket opp på anarkistiske klassikere, anti-psykiatri, Bjørneboe og Castaneda? Hvem trenger negative romantiske seere i et samfunn av frie slaver, der det hersker en permanent våpenhvile mellom klasser, grupper og individer? Hvem ønsker seg antisosial kunst som bare gir deg dårlige vibrasjoner og gjør deg deprimert? Hvorfor er Thorbjørn Grønnings univers så deprimerende og rystende? 'Because it's honest, because it's the bare ugly truth and real sentiment', for å bruke Lydia Lunch sine ord om sin musikk. Og hun fortsetter: 'And quite often people don't look to music for that' - og ingen andre steder heller, går det an å tilføye.

         -dop og død -kassetten avsluttes med den dystre instrumentale kirkegårdsgrøft-dronen 'Ruiner ' 'som presterer å kunne gjøre den mildt deprimerte anorexiafrøken suicidal i lastebilvis' for å sitere Jan Arne Handorff i Nye Takter. Death-metal før begrepet ble oppfunnet.

         -død eller dop - kassetten, utgitt våren 1980, ble på mange måter begynnelsen på slutten for Medium. Kassetten ble sendt rundt til plateselskaper, men ble sett på som for sær og/eller at det musikalske uttrykket fremdeles ikke var modent nok. Mediumerne oppsummerte det slik: 'Vi tror musikk som virkelig er god, vil slå an uansett om det er langt fra det som vanligvis beskrives som musikk'. - død eller dop- kassetten ble imidlertid aldri kopiert opp i mer enn førsteopplaget på 55 eks. - og det ble aldri noen platekontrakt.

        

3)

I mai 1981 gikk  Torbjørn Grønning i studio igjen - alene. På to dager i Staccato Studio (Stavanger) spilte han inn singelen Europa/ Anarki - hans mest fokuserte og beste innspilling. Han var 22 år, på toppen av sin musikalske og kunstneriske skaperkraft - potent og full av selvtillit - klar til å gå i gang med 'de store spørsmål' i kjølvannet av Bjørneboes 'bestialitetens historie': den europeiske nihilismen. Ikke akkurat et vanlig tema å ta opp på en sjutommers singel - popmusikkens foretrukne format.

 Den 5.01 minutter lange Europa starter opp med lyden av en fresende barbermaskin, før lyden av en hviskende rytmemaskin og et tungt og seigt synthbassriff trenger seg på. Så er Thorbjørn Grønnings raspende, dobbelteksponerte stemme der:

                           

                            Europa - en fascistisk religion

                            Europa - en kronisk maktsyk person

                            Europa - syk kjærlighet i hver patron

                           

                            Jeg liker folka, de er ikke deg

                            Du lærte meg å elske deg, men jeg veeet

                           

                   Ref:   Barber, barbermaskin x 2

 

                            Europa - falske gester og kjølig mimikk

                            Europa - tjukke bøker med farlig kritikk

                            Europa - et blodig flagg og et hellig lik

 

                            Jeg liker naturen, den er ikke deg

                            Ikke kom og piss for meg, for jeg veeet

                   Ref:   Barber, barbermaskin x 2

 

                            Europa - en speeda helvetesmaskin

                            Europa - du lærte meg den falske sangen din

                            Europa - ta bort den klamme hånden din

 

                            Du lokker med fellesskap

                            Mitt svar er et hånlig rap, for jeg veeet

                   Ref:   Barber, barbermaskin

 

Europa, ikke noe kontinent i nyere tid har produsert mer død blant sine egne enn nettopp dette kontinentet. I tidsrommet 1914 til 1945 - med Berlin og Moskva som akse -  gikk dette kontinentets innbyggere løs på seg selv i en ren selvutryddelsesorgie. Tilsammen ufattelige 70 millioner menn, kvinner og barn ble i denne korte perioden på 31 år, sultet ihel eller avlivet på de mest bestialske måter av sine egne.

  Thorbjørn Grønning kjente Europas og europeernes mørke historie. Han vet - og føler seg forpliktet til å fortelle og holde fast ved det han vet.

 Med b-sida Anarki er Thorbjørn Grønning tematisk tilbake til den søvndyssende småbyen han har vokst opp og bor i, og synger om forvirring og kjedsomhet, kraftløshet og dop, senpubertetsmørket og 'et system som er for jævli'. Her er det en låtskriver som føler ungt og tenker ungt, som uttrykker akkurat det mange talentfulle unge mennesker  tenker og føler: Nemlig, at det 'jeget' som nettopp har fått vinger, at alle de muligheter de har blitt forespeilt av 'systemet', har svært få sjanser til å bli materialisert. Det er Unge Werthers lidelser, den nesten tidløse senpubertetsfølelsen av at verden enten er for stor eller for liten for ens egne drømmer og ens egen uro. Resultatet av opplevelsen av utelukkelse og skuffede forventninger er å fly til den indre verden av drømmer og drugs - en container fylt av  naken nevrotisk apati og misantropi:

                                     

                                      Vi kom da ned til byen

                                      vi lengta ikke hjem

                                      Der traff vi noen kule kiser

                                      og vi preika litt med dem

                                      De sa hasj er ikke farlig

                                      bare prøøv det sjølv og seee

                                      Og vi røyka og vi flippa

                                      siden sløva vi oss totalt ned

                            Ref:   Jeg sier AAAA Anarki

                                      Sånne som kjeder deg

                                      som gjør deg desperat

                                      Sånne som doper deg

                                      til du tror du er fri

                                       

                  

 Som en ser er friksens dop og de voksnes 'ukeblader fjernsyn og film'-dop to sider av samme sak. Begge er kontrolldop - en måte for 'systemet' å holde sine borgere innesperret i den samfunnsmessige innhengningen.

 Thorbjørn Grønning hadde mot til å møte sitt publikum på sine egne premisser. Han identifiserte seg totalt med det musikalske universet sitt. Musikken var ingen bakgrunnsmusikk for livet hans, det var livet hans, hver fiber av det. Samtidig med den eksistensielle smerten som stod som en spiker i hjertet, hadde musikken et sterkt element av det ubevisste i seg som er en av grunnene til intensiteten og desperasjonen i musikken.

 Europa/Anarki -singelen ble presset i 1000 eksemplarer, og ble raskt en 'underground-hit' i Stavanger. Men den solgte dårlig, og i den lokale og nasjonale presse hersket det en øredøvende taushet. Thorbjørn Grønning hadde havnet i den klassiske  outsider/innovatør - rollen: en konstant motbakke preget av obskuritet, fattigdom og frustrasjoner - og etterhvert psykiske problemer. Europa/Anarki-singelen var på mange måter kulminasjonen på en hyperkreativ periode som hadde strukket seg over 4 år. Det skulle gå over to år før Thorbjørn Grønning igjen gikk i studio, og seks år til før resultatet av disse innspillingene kom ut på plate.

 

4)

Å ta innover seg 'bestialitetens historie' og den europeiske og norske nihilismen kan få fatale utslag for et ungt sinn. En mørk skyldsfornemmelse preger dette perspektivets bakgrunn og drivkraft; en fornemmelse av at ethvert menneske er medskyldig i hele menneskehetens dårskap og ondskap. Tyngden av denne fornemmelsen knytter uløselig bæreren og hans byrde sammen i den samme ørkenen. Belastningen blir for stor.  Livet taper i verdi, skrumper inn og blir en byrde. Tenkningen blir anklagende på livets vegne – og angrepslysten dør ut.

 Thorbjørn Grønning hjemsøkes stadig oftere av en skjærende fortvilelse over mangel på interesserte lyttere og av forestillinger av svik og død. Og mister gradvis evnen til å rokkere mellom perspektivene sunnhet og sykdom. Nevrosene slår over i psykoser. Da perspektivene stivner og blander seg under påvirkning av organiske og  psykofarmakaiske prosesser,  smelter også sykdommen sammen med livsverkets avslutning. Sykdommen forlater musikken, avbryter den og umuliggjør videreføringen.

Døden - og muligheten for at døden er en vei ut - var til stede som en glo gjennom hele Thorbjørn Grønnings musikalske virke. Som i 'Han er fri',  fra kassetten En rød natt til (1980) hvor siste verset går: 'Ole flyter som en tom kajakk/ Ole er for siste gang sjakk matt/ Han drives nedover stryket/ Før han senkes i dypet/ Ole lukker sitt øye for godt// Ref: Han er fri  //' 'Han er fri' er på en gang en lovsang ('Han er fri') og en selvoppgivelsessang ('Han er fri' - fordi han er død). Tankene omkring døden blir altoppslukende, og kulminerer i avslutningen på tittelkuttet 'Galskapens Teater' der en messende Thorbjørn Grønning ad infinitum snakkesynger (til seg selv): 'Si meg hva vil du gjør... til du dør'. Det er ingenting å gjøre. Døden har allerede innhentet han. Thorbjørn Grønning ble funnet død i Byfjorden (Stavanger) i mai 1991. Han ble 32 år.

 

5)

 Thorbjørn Grønning og Mediums musikalske 'karriere' falt historisk sammen med Stavangerrockens glansperiode, men det var ingen berøringspunkt - overhodet - mellom dem, hverken musikalsk eller ideologisk. Thorbjørn Grønning og Mediums nihilistiske og apokalyptiske univers kunne ikke være lenger borte fra det konforme - og totalt ufarlige - stavangerrockuniverset. Det var som to solsystem i samme by.     Thorbjørn Grønning  og Medium – electronicapionerer i norsk sammenheng, – vil for alltid tilhøre de ukjentes brorskap.

 

 

Video: 
Thorbjørn Grønning (1959-1991)
Etablert/født: 
1959
Aktive fra/til: 
1959 til 1991
Beliggenhet: 
Forfatter: 
Arild Rein

Siste oppdateringer

Innleggsdato: 20.01.2016 - 10:37
Oppdatert dato: 21.01.2017 - 12:27
Sist endret av: Olav Nilsen
Diskografi: 

Grønning, Thorbjørn

Maskindans

2009

Grønning, Thorbjørn

Galskapens teater

1989

Grønning, Thorbjørn

Europa

1981

Sjanger

Toggle menu