Sus Over Stavanger 1980 – 1983

Vindsug

Historien om Stavanger Rockeklubb av Svein Arne Tinnesand.

Det er sommer, året er 1983. Det er friluftskonsert i Stavanger bypark. På plenen sitter Thorbjørn Grønning, i utkanten står William Hellvik, i en større gjeng med skins og punkere sitter byens eneste mods, Erik Hauge (Mellen), i samme gjengen kan du også se Tødden og Sibbaen. I denne parken på denne konserten samles for første (og skal det vise seg for siste) gang mange av de som hadde og noen som fortsatt har innflytelse på den musikalske undergrunnen i Stavanger.

Konserten er arrangert av Stavanger Rockeklubb, et kulturelt undergrunnsfenomen som ved inngangen til 80 tallet linket Stavanger til lignende fenomener over hele den vestlige verden. 

For å finne røttene til Stavanger rockeklubb må vi bevege oss bakover i tid, til 1979. Eller ennå lenger, til 77. Anarchy in UK. Punken var den musikalske og sosiale kraften som rystet Storbritannia under dronningjubileet. I Norge forsøkte SVs ungdomsorganisasjon SU, å bruke punkmusikken til å mobilisere ungdom mot rasisme og høyrekrefter. Det skjedde på ved at organisasjonen arrangerte den til da mest omfattende Norgesturneen noen gang med punkbandet ”Crisis” og reggaebandet ”Cygnus”. Over hele landet opptrådte de sammen med lokale band. Mange steder var dette begynnelsen på de lokale rockeklubbene.

Samling i Stavanger

I løpet av høsten 79 begynte de første punkerne å dukke opp i Stavanger. Våren1980 tok noen et initiativ til å samle punkerne. Da hang det en lapp rundt på byen med følgende budskap: ”Punkere møt fram med det gamle lokomotivet på jernbanestasjonen lørdager kl.13.00”. Ingen vet lenger hvem som sto bak oppfordringen, men faktum er at store deler av kjernen i det som skulle bli Stavanger Rockeklubb, møttes nettopp på grunn av disse lappene. 

At punkerne samlet seg i byen på lørdagene skapte likevel ingen rockeklubb. De aller fleste var ungdomsskoleelever og hadde liten eller ingen erfaring med organisering av verken rockeklubber eller annet. Det var først da punkemiljøet begynte å bli fast inventar på den SV-drevne Våland bokkafe i Rosenkrantzgate tingene begynte å utvikle seg. Bokkafeen som hadde spesialisert seg på radikal litteratur av alle slag, hadde også byens beste (eneste?) utvalg i skandinavisk punk og fanziner. Det var rundt bordet på bokkafeen punkerne møtte organisatorene av SUs ”Rock mot rasisme” turné og sagaen om Stavanger Rockeklubb kunne begynne. 

Første konsert ble arrangert på Rosenkildehuset ved Torget. På plakaten sto Bergensbandet ”Krampe” og de lokale ”Mops” og ”Det Pene Bæn”. Plakaten var forresten et kapittel for seg selv, bokstaver klippet ut av Stavanger Aftenblad limt opp på et A4 ark og kopiert opp i 20 eksemplarer, som ble hengt opp rundt om i byen. Konserten ble legendarisk, over 300 ungdommer forsøkte å komme inn på Rosenkildehuset i løpet av kvelden. De fleste for å oppleve byens første ekte ”punkkonsert”. Men ikke alle, noen mente dette var rette anledning til å "ta" punkerne. Også Aftenbladet var på plass og kvitterte med en artikkel om ”Punkrock på lokalet”. Rockeklubben var i gang. 

Etter at klubben hadde skapt furore på Rosenkildehuset nektet studentsamskipnaden som eide huset å leie ut til Rockeklubben igjen. Klubben begynte sin vandring rundt i byen på evig jakt etter spillelokaler. Konserten med The Aller Værste ble arrangert på Køhlerkjelleren og Slips og Blister opptrådte på Bekkefaret bydelshus. I hele det første året var klubben utestengt fra det eneste stedet i sentrum der ungdom under 18 år kunne komme inn.

Vi er ingen punkklubb

I løpet av det første året var det over 150 betalende medlemmer i Stavanger Rockeklubb. Verving av nye medlemmer foregikk ikke bare på konsertene, der medlemmene slapp inn for halv pris, men også med direkte verveaksjoner med stand ved Romsøgården der Rockeklubben sto oppstilt på lik linje med Klassekampselgere og politiske ungdomsorganisasjoner. De fleste av de som ble medlemmer definerte seg ikke som punkere, men som ”vanlig” musikkinteresserte ungdom. Derfor ble det snart viktig for Stavanger Rockeklubb å definere seg breiere enn punken. De aller fleste banda som opptrådte på klubben var heller ikke punkband. Det var ikke bare ”streitingene” som ville definere klubben vekk fra punken, også punkerne ønsket at klubben skulle favne videre. Tidlig på 80-tallet var også det første trøkket i punken allrede i ferd med å dø ut. Sex Pistols og Clash hadde vært samlingsmerker for punkerne. Crass og Madness fungerte heller som musikalske markeringsmerker mot hverandre. At folk utenfor miljøet ikke klarte å se forskjell på en heavyrocker, en punker eller en skinhead gjorde likevel ikke de motsetningene innad i klubben mindre. 

Sett i ettertid kan diskusjonen om punk eller ikke-punk virke både patetisk og barnslig, den gang var det blodig alvor. I dag kan det slås fast helt uten tvil, at hvis ikke punkbevegelsen hadde spredd seg fra England til vårt hjemlige ungdomsmiljø hadde aldri Stavanger Rockeklubb sett dagens lys.

Vår verden!

Stavanger Rockeklubb var mye mer enn en medlemsorganisasjon som arrangerte konserter. Først og fremst var det banda og musikerne. Gjennom hele perioden var Det Pene Bæn sentrale. De opptrådte på den første konserten høsten 1980 og fortsatte å spille fram til klubben gikk i oppløsning. I tillegg kom lokale storheter som Vindsug, Oppspist og Kortslutning. Når de to siste gikk i oppløsning dannet medlemmene ett nytt band under navnet Oppslutning. Pest, senere Vonde Minner var også fast inventar på konsertene. Dessuten fantes outsiderne som Thorbjørn Grønning og Bertram leif&gaffel. I det hele tatt en salig blanding av streit rock via punk til eksperimentell musikk i rockens yttergrense. 

Medlemmene spilte heller ikke bare i band, i rockeklubbmiljøet var det også et marked for fanzineproduksjon og salg. Fanziner med navn som Konkurs, Likvidering, Sus over Stavanger og ikke minst X (Norges mest usmakelige fanzine for og av perverse folk) omtalte konsertene og anmeldte plater og band. 

Våland Bokkafe var et samlingsted i starten, etterhvert var det platebutikken Råkk&Rålls som ble stedet for rokceklubbfolket. Butikken, som ble drevet av William Hellvik, holdt i starten til i Valberggata, men flyttet etter hvert opp i Breigata. Selv om butikken skulle favne breiere enn Rockeklubbmiljøet er det ingen tvil om at mange knyttet den til klubben. Det samme kan sies om plateselskapet Rille Records som opprinnelig ble starta for å gi ut Medium på kasett, men som senere også gav ut den første Det Pen Bæn singelen og singelen med Thorbjørn Grønning.

Det siste elementet som må nevnes er den politiske virksomheten. Da den engelske dronningen var på offisielt besøk i Stavanger våren 1981 var det rockeklubbfolk som organiserte demonstrasjon til støtte for de sultestreikende IRA-fangene i Nord-Irland. Det var også folk fra dette miljøet som spraya ned hver eneste butikk i Nygata når handelstanden der bestemte seg for å arrangere Israel-uke midt under okkupasjonen av Libanon. 

Kampen for aktivitetshuset 

Den største politiske kampen som Rockeklubben stod for var likevel kampen for aktivitetshuset. Allrede før klubben ble starta, ble noen av stifterne tatt inn av politiet i det de var i ferd med å rekognosere inne i et tomt hus, som etter planen skulle okkuperes. Etter at klubben blei kasta ut av Rosenkildehuset var det åpenbart at kampen for å få til et sjølstyrt ungdomshus i Stavanger var den viktigste politiske oppgaven for Rockeklubben. Inspirert av husokkupasjoner i Oslo, Tromsø og Bergen kastet også stavangerungdommen seg ut i gateslag mot politiet, vinteren 1982 i et forsøk på å okkupere det gamle ungdomsdiskoteket Ten-max på Skagen. Over 50 ungdommer ble tauet av politiet og militærarrestene på Vatneleiren ble tatt i bruk for å få plassert alle arrestantene. Like etter ble UNG-MOB dannet, men fordi politiet trakk tilbake bøtene og huset så ut til å vente på seg, var det bare Stavanger Rockeklubb som fortsette kampen for et sjølstyrt ungdomshus. Gjennom konserter, markeringer og grafittiaksjoner holdt de kravet varmt overfor politikerne. Høsten 1983 ble kravet om aktivitetshus innfridd. Stavanger kommune kjøpte Høyres hus på Løkkeveien og ungdommen flyttet inn. Aktivitetshuset hadde en kort hektisk og opprivende historie og ble lagt ned etter mindre enn ett år. Det hører ikke hjemme i denne fortellingen. Den dagen Allaktivitetshuset på Løkkeveien åpnet, døde Stavanger Rockeklubb.

Ved veis ende

Rockeklubbens sommerkonsert i byparken sommeren 1983 med ”Rock for hus” som tittel, skulle bli klubbens siste. I løpet av høsten skulle huset komme og i Stavanger som andre deler av verden var punkbølgen strandet. Uten felles prosjekter gikk miljøet i oppløsning av seg selv. 70-åra var definitivt slutt og 80-åra kunne begynne. En opposisjonell ungdomskultur hadde i en kort periode vært et levende kultulerelt undergrunnsmiljø i Stavanger. Uten et øre i offentlig støtte hadde deltagerne selv skapt sitt eget kulturelle rom. Stavanger Rockeklubb setter neppe dype spor etter seg i byens kulturhistorie. Stavanger Rockeklubb var likevel et signal om at ny global og urban undomskultur også kunne skape bølger i småbyen ved Breiavatnet.

Artikkelen ble opprinnlig skrevet med tanke på tidskriftet Localmotives nr.8 som handler om musikk og musikkmiljøet i Stavanger.

Kilder: 

Litteratur:
Actum nr.1 
Helleve, Torstein: Pul staten! 15 år etterpå. Syn og segn nr 1:2000 
Konkurs 1981 
Likvidering nr. 6 
Prova 1984 
Sprø musikk nr.1 
X nr.10 
Ungsosialisten 6.79 

Sus Over Stavanger 1980 – 1983
Etablert/født: 
1980
Aktive fra/til: 
1980 til 1983
Sjanger: 
Beliggenhet: 
Forfatter: 
Olav

Siste oppdateringer

Innleggsdato: 31.01.2013 - 15:05
Oppdatert dato: 31.01.2013 - 15:11
Sist endret av: Olav

Sjanger

Toggle menu