Punk i Stavanger – det glemte kapitlet av Kristin Linnea Backe

Eri, Otto og Vemund

Vemund Ekle kommer feiende mot meg. Han likner på Helene Uris rødhårede karakter fra boken De beste blant oss.

 

Han har selv blitt forsker siden tiden som sjefspunk i Stavanger. Nå er han medisinsk sosiolog. Vi finner et rolig sted og setter oss for å snakke.     - Fortell meg hvordan det hele startet? Hvordan ble du punker? - Hvordan det hele starta? Det er et vanskelig spørsmål, punker er vel nesten noe man er, men første gangen jeg så noe som hadde med punk å gjøre, tror jeg var en lørdag, hjemme på Hinna i 1976. Jeg satt og bladde i VG og så plutselig et oppslag om et band som het Sex Pistols. Jeg ble sjokkert. Jeg var 11 år gammel og hadde hørt om sex bomber, men sex pistoler hørtes helt rart ut. Det skulle gå enda ett år før jeg kom borti det på alvor. Jeg hadde en kamerat, Geir, som var noen år eldre enn meg. Vi holdt på med musikk sammen og dro gjerne og kjøpte plater på lørdager.   I Stavanger var den store plateforretningen Brødrene Fosse, en svær butikk med lytterom i kjelleren og veldig godt utvalg. De var interessert i musikk de to gamle brødrene og ansatte var unge, flinke folk. Sissel, en av punkerne i Stavanger, jobba der. Hun var nok årsaken til at jeg ser en gul plate lyser mot meg da jeg kom inn en lørdag sammen med Geir. Jeg kan huske det ennå, Never Mind the Bollocks, Here Is the Sex Pistols, sto det. Jeg kjøpte den øyeblikkelig.   I 1978 var jeg i Oslo. Jeg gikk på Karl Johan med foreldrene min og ser i Musikkhuset at det står en plate med et punkeomslag i vinduet. Det var Sham69 sin andre LP og det var fullt av avisutklipp på forsiden. Det tente meg med en gang. Jeg kjøpte den og likte den. Den høsten begynte jeg på ungdomskolen og la tilfeldigvis merke til en fyr jeg aldri hadde sett før bli spurt i en litt hånlig tone om han ikke var punker. Det svarte han bekreftende på. Det var Otto. Dagen etter hadde han med seg en hel plastposte med fansiner til meg: Cityrockers, nå kommer jeg ikke på flere, men han hadde alt og hadde skrevet litt med folk i Oslo og sånne ting. Jeg hadde også en kamerat fra barneskolen som da nettopp hadde flyttet til Hinna, Jørn, og det ble Jørn, Otto og meg som begynte å henge sammen og ble punkerne på Hinna.   På et tidspunkt synes vi det var litt kjeldelig å være så få. Vi besluttet å gjøre noe med det og laget en plakat hvor vi skrev: «Punkere, møt opp ved det gamle lokomotivet på Stavanger Jernbanestasjon lørdager klokka 12». Vi dro inn lørdag klokka 12 for å se om det kom noen, og allerede første gangen kom det tre stykker vi oppfattet som litt eldre menn. Det var Thomas Svendsen, Arild Rein og Frode (ukjent etternavn). Vi var litt skeptiske, men vi ble med dem til Thomas Svendssen som bodde i en bitte, bitte liten leilighet oppe på Storhaug. Der hørte vi på musikk. Disse tre mennene var litt sånn progtyper, nå er det kanskje urettferdig å kalle dem tre menn, for de var ikke så forferdelig mye eldre enn oss, men vi var tross alt bare rundt 13, 14 år, så de virket ganske store.     Vi var litt oppe hos Thomas på lørdagene. De var litt eldre enn oss, så de hadde plater som de bestilte fra England. De hørt mye synteziser musikk, men fikk med seg litt punk fordi de kjøpte nye artister de hørte om. De fikk en del ting som ble for harde for dem og solgte det da til oss punkere med stor glede. Det var ikke så mye radio og muligheter for å få hørt musikk den gangen som det er nå.     Ellers var platebutikken til brødrene Fosse ganske godt utstyrt. Sissel jobbet der og hun tok inn ganske mye punk singler. Sissel sminket seg helt vilt og bestilte mye klær fra England. Hun kunne for eksempel stå i butikken i klovnedrakt med krage rundt halsen på lørdag og selge plater. Vi hang litt en annen plass også, en bokkafe i Rosenkrantz gate som jeg tror SU drev. De solgte sosialistisk litteratur, men hadde også noen plater. Det var ikke mange, men de hadde f.eks. Brød, det er jo de som ble til Kjøtt senere. Helge Gårder sang: «La oss verra i parken, la oss røyke bloss, la oss få ha våre egne liv og hold deg unna oss». Så det var ikke akkurat for oss punkere. Det er grunnen til at jeg aldri kjøpte den. Senere har det vist seg å være en skikkelig klassiker i norsk musikkhistorie. Den kom i en brødpose og greier. Jeg angrer litt på at jeg ikke kjøpte den, men sånn er nå det. Det ble for friket for oss.   Samleplanten Jazz er farligt, punk er traurigt kjøpte jeg på bokkafeen. På bokkafeen satt det også en som heter Svein Arne Tinnesand. Han er jo den som gjerne har fått uttale seg om hva Stavanger punken pleide å være og har blitt intervjuet av Trygve Mathisen i forbindelse med boken: Tre grep på sannheten.Dessverre har Svein Arnes hukommelse vært uhyggelig tynn. Det kan kanskje ha med at han var en veldig perifer skikkelse i punkmiljøet i Stavanger? Han kunne ordne en del ting for oss, fordi han var litt eldre og hadde noe organisasjonserfaring i forbindelse med ungdomsbevegelser, og ved hjelp av ham ble Stavanger Rockeklubb til. Det samla en del flere folk. Vi hadde konserter med Det aller Verste, med Kjøtt og bandet til Henning Kvitnes – Saturday Cowboys. Front Page var på Levisturne. Vokalistens Levisbukser sprakk på scenen og vi lo jo godt av det.     William Hellvik var også en sentral person. Han var en lærer som starter opp en plateforretning:Rock&Rolls. Det ble platebutikk og kafe. I begynnelsen lå den i en bakgård. Det var kjempekult, bra musikk og ikke ublupriser. Etter en stund flyttet han til Breigata og fikk skikkelig plateforretning. Han kunne nok greid det som plateforhandler. Dessverre la han ned etter hvert. Rock&Rolls var en sentral ting i Stavanger, ingen tvil. Det pene bæn sin andre singel er gitt ut på Rock&Rolls Records. Svært mange av de gamle punkerene har med William å gjøre enda. William er reggeamann og har sitt eget band: Rub a dubs.     Det var ikke mye bråk med Stavangers punkere, men det var en gjeng i Stavanger som kalte seg Black Devils. Angivelig var innvielsesritualet der å bli pisket med einerbusk greiner. Om det var virkelig eller ei vet jeg ikke riktig, men de likte Rolling Stones og AC/DC og var fiender av oss punkere. Vi brydde oss ikke så mye om dem, men de brydde seg en del om oss. Stavanger er en misjonsby, så det var på Solborgkafeen, en kristen kafe med solid klientell av eldre damer, eller på Misjonshotellet vi pleide å henge. Misjonshotellet hadde vår favorittrett, som var «hjernemasse i menstruasjonsblod». Det var en form for pudding i rød saus som hadde fått dette lekre tilnavnet. Misjonshotellet hadde også en altan hvor vi kunne klatre opp på taket og sitte og drikke øl. Det var en populære plass som lå i Stavangers eneste breie, store gate, Klubbgaten. Det var så urbant som det kunne bli i Stavanger. Men det var på Solborgkafeen Jørn og jeg satt da en av sjefene for Black Devils, Tarzan ble han vel kallt, eller kalte seg selv, kom inn og sa at oss at vi måtte komme bort til ”Bingoen” – en lokal spillebule. Vi ventet en liten stund, men så valgte vi å gå bort. Der sto gjengen fra Black Devils som skulle banke oss. De var vel en 15-16 stykker som stilte seg rundt oss og begynte å sparke og slå, men det pågikk ikke særlig lenge. Det var en nokså underlig seanse med to punkere som var omgitt av en gjeng andre skinnjakkekledde fyrer som kom med spark og slag. Etter kort tid gikk vi bare. -Lite juling med andre ord? -Det skjedde lite av sånt i Stavanger. Det var vel den eneste gangen vi fikk juling. Klart, av og til var det noen fulle menn som ville banke oss, men vi hadde alltid jentene på vår side og ble stoppet av dem.     En skikkelig morsom punkehistorie, var da en kompis nettopp hadde fått seg kjæreste. Vi var på besøk hjemme hos ham en hel gjeng sånne små skinnjakkekledde gutter. Kjæresten hans som også så ut som en liten skinnjakkekledd gutt var med hun og. Så da far til kompisen min kom for å snakke med ham, men ikke fant ham inne hos oss i selve stuen, gikk han inn på soverommet hvor han fant ham i full klinsj med det som faren trodde var en liten skinnjakkekledd fyr. Han gikk bare rett opp igjen, men da vi skulle gå, ble kompisen min kallt inn til på teppet. Faren lurte på hvem denne gutten var. Det ble forklart at det dette var en jente, men jeg tror at faren i en times tid trodde han hadde løsningen på hvorfor sønnen kledde seg- og oppførte seg så uvanlig.     Vemund ler, tenker litt og tar en slurk vann. Han strekker seg og begynner å fortelle om rockeklubben.   - Før rockeklubben startet, hadde Stavangen en ganske bra konsertscene som kaltes Korvetten. Den finnes ennå, men har endret seg mange ganger opp gjennom årene. Den gangen var det Terje Vallestad, en stor pådriver i Stavangers kulturliv, som hadde Korvetten. De aller verste og Lumbago var noen av bandene som spilte der da. Jeg kommer ikke på flere. Det kan godt være det bare var de to av de norske new wave bandene som var der den gangen. Med Lumbago ventet vi på dem da de kom og spurte om vi skulle bære utstyret inn mot at de hjalp oss inn. Vi var bare 14-15 år. Det var greit. De avtalte med vaktene at så lenge bandet passet på at vi ikke drakk øl, kunne vi være der. Mor og far lurte veldig når jeg kom hjem og stinka av røyk og øl ved ett tiden om natten, men de stolte på meg, så det gikk bra. Det var skikkelig livlig der nede, new wave bandene spilte lengre enn hva Korvetten vaktene ville. Jeg mener det var på Lumbagokonserten at vaktene trakk ut sikringen for å få slutt på konserten på kvelden, men det var gøyalt å være med på sånne ting som bitteliten guttunge. Jeg har ennå takkebrevet som Morten Jørgensen sendte til oss alle tre etter en konsert og jeg kjenner fortsatt Morten. Han bare ler og sier at han husker ingen ting av dette nå, men jeg kommer hvertfall aldri til å glemme det og Lumbago. En av grunnene til at rockeklubben oppsto, var at det skulle bli et alkoholfritt alternativ for ungdommen.     Bandet vårt, Propaganda, hadde øvingslokale på gamle Tjennsvold skole. Det var det eneste tilbudet Stavanger Kommune hadde til ungdommen slik at de kunne øve. Cameleon Cirkus hadde også øvingsplass der. Det var Pia Myrvoll og Randy Naylor som var Cameleon Cirkus.     Den siste rockeklubbkonserten var husokkupasjonskonserten. På denne konserten skulle også Dataklussspille, bandet til Harry Nordskog. De var så geniale at de gikk til Rogalands avis og fortalte at det skulle være husokkupasjon samme kveld for å promotere seg selv og konserten. Dette sto da i morgenutgaven av avisen. Det var kanskje én fordel som kom utav det. Alle i Stavanger som hadde interesse av et eller annet, dro inn til byen for å se hva som skjedde. Det var fullt av folk i byen. Den kvelden sto jeg også på scenen. Det var eneste gang. Jeg spilte bass i Propaganda. Da konserten var slutt, var alle er på vei for å okkupere huset. Det var så mye folk, men det var ett problem: politiet hadde også lest avisen.     Det er ikke mange ganger militærpolitiet har blitt brukt mot sivilister i fredstid, men her var de. Det var ikke lenge vi var inne i huset, politiet brukte tåregass med en eneste gang, men Cameleon Circus med Pia Myrvoll og Randy Naylor sto oppå en mur og blåste i hjemmelagde trompeter i tåregass-skyen. Det var en helt fantastisk stemning den kvelden. Etter husokkupasjonskonserten var det ikke så mye Rockeklubb lenger, men vi hadde fått i gang dette med husokkupasjoner og politikerne hadde fått litt mer bilde av hva som trengtes samtidig som Høyre ville bli kvitt en gammel rønne opp på Løkkeveien. Vi skulle da få ungdomshus. Det var en kjempefin periode hvor alle jobbet. Vi brøt opp gulv, vasket og ryddet, men den herligheta varte ikke lenge. Kommunen hadde en del planer om hvordan dette skulle være. Vi ble kastet ut og det ble satt inn noen arbeidere i stedet som laget huset om til noe som så ut som et venterom i et sosialkontor. Men, vi fikk en murvegg som vi skulle få lov å skrive på med sprittusjene våre. Ellers rykket de inn med to heltidsansatte som skulle ta vare på oss. På allmøtet ble det vedtatt at huset skulle males rødt, så overraskelsen ble temmelig stor da en av de ansatte kjøpte inn hvitmaling. Det var mye krangel med ledelsen og utrivelig, men de hadde ingen sanksjoner, så vi kunne drive en del som vi ville, men huset ble etter hvert stengt for brukerne.     Den avsluttende hendelsen er vel da Svein Arne Tinnesand, som hadde fått seg en slags halvoffisiell rolle som kommunenes mann i forbindelse med huset, og kompisene hans kommer en lørdag og skal låse seg inn. Da står alle brukerne av huset der og en roper: «Der er dem som stengte huset». Alle bare reagerer momentant, 50-60 stykker begynner å springe mot Tinnesanden og gjengen hans, som snur på helene og springer alt det de kan opp gjennom Kannik med alle etter seg. Det sto to politibiler der i forbindelse med bråket. De gikk til direkteaksjon og sperrer oss av så Tinnensanden kommer seg unna. Det er siste gangen Tinnesanden hadde noe med Stavangerpunk å gjøre. Så reiv de huset med tingene våre i. Ingen fikk hente det de hadde der. Da var det slutt på punk, da var det slutt på alt i Stavanger. Det har vel knappest skjedd noe siden.  
Punk i Stavanger – det glemte kapitlet av Kristin Linnea Backe
Etablert/født: 
1976
Sjanger: 
Beliggenhet: 
Forfatter: 
Olav

Siste oppdateringer

Innleggsdato: 11.03.2013 - 10:34
Oppdatert dato: 11.03.2013 - 10:33
Sist endret av: Olav

Logg inn Få tilsendt innlogging

Logg inn med sosiale medier for å legge til innhold. Eller få tilsendt innlogging.

Toggle menu