Vi mistet tilkoblingen, vennligst vent mens vi forsøker å koble til på ny.
Rogalyd logo

Punk i Stavanger 1979-1985

Virksom: 1979 -1985

Etter punkens opprinnelige anslag i det britiske samfunnet, spredte den seg sakte og sikkert videre utover verden og til Stavanger.

Fra først å være en kuriositet i mediespaltene, ble den etterhvert et reelt alternativ både musikalsk og hva man kan kalle "ideologisk" for ungdommer også her til lands. Men punken var forholdsvis sen i sin ankomst til Norge. NRK, som på denne tiden hadde kringkastingsmonopol, klarte ikke, eller ville ikke "formidle den nye og energifulle musikken, noe som igjen ledet til at konsertarrangører ikke tok inn band som Ramones, The Clash og The Jam første gang de kom til Skandinavia." (Mathiesen, 2007: 9) Sex Pistols spilte dog i Oslo og Trondheim sommeren 1977.

SVEIN ARNE TINNESAND: Rundt 1977-78 var det ingen "punk" i Stavanger, men det var jo en tendens til et miljø rundt dette med musikk og rock og slikt, blant annet hadde du en organisasjon som het AHA. I denne inngikk restene av 60-tallet; Posthus-aksjonen og det som hadde vært før, og begynnelsen på det som ble [Stavanger Rockeklubb]. AHA blir da overgangen mellom de som gjorde noe før punken, og de som gjorde noe under punken. De eldste her var noen og tyve i 1970, mens de yngste var 15-16 år i 1977-78, altså et aldersspenn på over et tiår, kanskje mer.

Det var altså ikke så mye å velge mellom for den punkinteresserte i Stavanger på slutten av 70-tallet, men helt dødt var det ikke. Tom Robinson, en engelsk new wave-artist, skulle egentlig ha spilt her i november 1978.

SVEIN ARNE TINNESAND: Tom Robinson Band-konserten i Kuppelhallen 16.november 1978 ble avlyst på relativt kort varsel, så da husker jeg at vi gikk på Studentkroa og fikk DJen til å spille gjennom hele platen hans i stedet!

Når gikk punken da "offentlig" i Stavanger for første gang? I 1979 manifesterte punken seg for første gang, iallefall materielt, i oljehovedstaden i form av fanzinen "Borstal Breakout", som kom med sitt første og eneste nummer i juli.

Da det ikke har vært mulig for meg å oppdrive et eksemplar av denne, benytter jeg meg av en omtale av den (Mathiesen 2007: 241-242):"En meget eksklusiv Stavanger-fanzine var Borstal Breakout, som bare ble mangfoldiggjort i åtte eksemplarer ved hjelp av blåpapir, utgitt av Otto Hestness i juli. Oljebyens første punkfanzine viste at der skjedde det absolutt nada, eller som lederen antydet: "Dette er en ny fanzine som skal handle mest om det som skjer i Stavanger. Vel, dette nummeret inneholder så å si ingenting". Det eneste relevante lokalrelaterte stoffet var en kommentar til NM i Rock-finalen som redaktøren hadde sett på tv, der han uttrykte skamfullhet over Stavanger-bandet Wasaband. Man kunne spørre seg hva som var vitsen med å gi ut en fanzine der i det hele tatt, men det ga redaktøren svar på nederst på nest siste side: "PS. Finnes det punk-grupper i Stavanger? Kontakt BB så jeg får intervjue dere". De ti sidene, som ikke akkurat kunne kalles tettskrevne, inneholder stort sett en- og tolinjers plateanmeldelser av britiske punkplater, foruten én side om hva "anarki" var utifra definisjoner redaktøren hadde funnet i diverse ordbøker. Ingen perspektiver utover det som kom fram gjennom hvilke skiver han likte og mislikte, bortsett fra oppfordringen på siste side: "Støtt Borstal Breakout og destroy disco-piss!"

Navnet Borstal Breakout kom fra en låt av Sham 69, et av Englands desidert største punkband på denne tiden. Og som ikke det var nok, siteres teksten til et av dette bandets største hits, "If the Kids are United", i all sin prakt på omslaget, i tillegg til et meget tidstypisk (i punk-kretser, for sjokkeffekten) hakekors, popularisert av Sex Pistols` bassist Sid Vicious. I tillegg kan man bivåne en tegning av en politimann med batongen hevet over en, utypisk nok, langhåret stakkar, under snakkeboblen: "Kom her ditt jævla punk-svin". Ikke akkurat en dagligdags situasjon i Stavanger i 1979, men ett sted må man jo starte. Disco-hatet som klart kommer til uttrykk i redaktørens siste ord er også en veldig tidstypisk reaksjon i en tid preget av "Saturday Night Fever" og Donna Summer på eteren.

"Borstal Breakout" var den første i en rekke av punk-assosierte fanziner som dukket opp i Stavanger de neste årene, og på tross av dens utilstrekkeligheter på enkelte felter, var den tross alt en pionér i byens punk-relaterte månelandskap.

Den første punk-konserten i Stavanger

Samme år arrangerte Sosialistisk Ungdom (SU) en storstilt Rock mot Rasisme-turné med over 30 planlagte konserter over hele landet, og "arrangørene lovet at nærmere 100 lokale, norske band skulle få slippe til som oppvarmere på den omfattende turnéen i over 20 norske byer." (Mathiesen 2007: 172).

Det som gjorde denne turnéen interessant i et punkperspektiv var at SU hadde hentet inn punkbandet Crisis fra England som headliner.

Crisis beskrives som :"(...) future Sun hack Gary (sic) Bushell hyped Crisis as reminding him of "Sham a couple of months back, musically simple and muscular" (Sounds, 16 September 1978) and "a clenched fist rammed hard into the flabby belly of the just-for-fun music punk has become" (Music To March To, Sounds, 18 November 1978). Bushell understood that the way forward for ideological Punk Rock was to rhetorically take to the streets. Crisis appeared to be doing just that, although the fact that at least some of the band took their "revolutionary communist" image seriously prevented them emulating Sham 69`s chart success." (Home, 1995; 74)Crisis ga ut to singler og en mini-LP i den korte tiden de spilte sammen (1977-1980), samt en posthum singel, "Alienation", i 1981. Spesielt bildene på innercoveret til den nevnte mini-LPen, "Hymns of Faith" (Ardkor Records, 1980), bekrefter påstandene fra sitatet over. Her er bandet avbildet med bandanas over nederste del av ansiktet i beste cowboy-stil, og tankene ledes hen til fordums revolusjonære á la zapatistene i Mexico.

Musikalsk serveres vi til tider eksperimentell punk, men bandets første utgivelse, den tre-spors syvtommeren "No Town Hall (Southwark)" (Action Group Records, 1979), er et sonisk angrep som er en fin pekepinn på hvordan punken kom til å utvikle seg utover 80-tallet. Spesielt låten "P.C. one nine eight four" utmerker seg ved sin kompromissløse holdning og kjappe riff, og plasserer enkelt Crisis som et av de mest hardtslående bandene punken hadde å tilby ved utgangen av 70-tallet.

Turnéen kom selvsagt til Stavanger, og med det kom det som utvilsomt kan kalles byens første punk-konsert.

SVEIN ARNE TINNESAND: Jeg ble organisator, sammen med min venn Geir Lund, for SU-turneens stopp i Stavanger søndag 26. august 1979.
Når det gjelder oppvarming, var dette for oss en konsert hvor vi hadde to band fra utlandet, og noen "gode" (i gåseøyne) band fra Stavanger-området. Det var ingen spesiell "punk-attitude" fra vår side; vi arrangerte en rocke-konsert i Bjergsted-parken. Uken før hadde vi vært på Håbafjell og sjekket ut den første Håbet-festivalen; vi gjorde noe lignende, bare vi gjorde det i Bjergsted-parken. Crisis og Cygnus [engelsk reggae-band som også var med på turnéen, min anm.] hadde en egen avtale med turné-ledelsen om betaling, men de var nok ikke spesielt dyre: Jeg husker bandene sa i et intervju med Nye Takter at de var sjokkert over at oppvarmingsbandene i Stavanger fikk bedre betalt enn dem! Vi gjorde to ting: Vi satset på et relativt massivt forhåndssalg av billetter for å sikre økonomien, og vi hadde dessuten forsikret oss mot regn! Vi fant ut at arrangementet kostet rundt 20 000 kroner, og på denne tiden av året regner det jo hele tiden, iallefall i Stavanger. En uke før høljet det ned, så vi gikk til selskapet og spurte: Hvordan gjør vi dette? De sa: Hvis dere gir oss noen tusenlapper, og hvis det den dagen regner mer enn et visst antall millimeter på værstasjonen på Sola, så utbetaler vi dere de 20 000. Når dagen opprant, var det helt greit vær. Vi hadde aldri gjort dette tidligere, så det var stress, du skal ha vakter og så videre, overnatting; mange ting skal funke. I løpet av konserten var det rundt tusen mennesker innom Bjergstedparken. Det var fri aldersgrense og intet ølsalg. Det var ingen tanke, ikke en gang tenkt at det var mulig i Stavanger på denne tiden! De som kom var det konsertpublikummet som fantes i distriktet; de som var musikkinteresserte og noen venstreorienterte siden det var SUs konsert. Til dels de samme som gikk på Korvetten, til dels de samme som var på [Håbet-festivalen]; den type publikum. Dette ble sett på som en begivenhet, det var ikke mye slikt som skjedde da. Jeg aner ikke om det var noen bevissthet rundt punk blant noen av dem, men ingen som utkrystalliserte seg som sådan.

ERIK PETTER HAUGE: Det var jo en turne der det engelske punkbandet Crisis og reggaebandet Cygnus var med, og dette måtte jeg jo få med meg, trass i at jeg visste at det var SV som stod bak og ikke noen tverrpolitisk organisasjon. Saken var jo grei nok likevel. Poenget er at slike arrangementer bidro til at man ble kjent med flere folk, og det 'å starte band' var noe mange ville gjøre, ikke bare en liten håndfull folk.

Trygve Mathiesen skriver dette om konserten i Stavanger:"I Stavanger hadde arrangørene gitt oppvarmingsjobben til det lokale bandet [Wheels] med en ung Mia Gundersen som blikkfang, og dansebandet Nurk Twins. Sistnevnte var på 60-tallet et av Rogalands råeste beatband, men hadde utover på 70-tallet holdt ut som danseorkester. Ironisk nok var det Nurk Twins som klarte å lokke fram det som var av respons hos befolkningen." (Mathiesen, 2007; 174).

I annonsen for konserten kan vi for øvrig lese at billettene kostet tretti kroner i forsalg og førti kroner i døren, og billettsalget foregikk fra platebutikken Fona.

Utenom denne enkeltstående konserten, begynte også puben Korvetten i sentrum av Stavanger å ta inn band; de hadde en profil hvor de booket en del av det nye som skjedde på den norske rockescenen. [Terje Vallestad], som var bookingansvarlig, tok inn norske band "på veien", og lot nye band få prøve seg, ofte med ukesengasjement. Norske band assosiert med punken, dog teknisk ikke "punk", som The Cut, Lumbago og The Aller Værste, spilte på Korvetten fra sent i 1979 av og utover 1980.

"If the kids are united" - foreningen av Stavangers punkmiljø

En banebrytende hendelse i Stavangers punk-historie fant sted våren 1980, og jeg siterer Svein Arne Tinnesand (fra Mathiesen 2007: 256): "I løpet av høsten `79 begynte de første punkerne å dukke opp i Stavanger. Våren 1980 tok noen et initiativ til å samle punkerne. Da hang det en lapp på byen med følgende budskap: "Punkere møt fram med [sic] det gamle lokomotivet på jernbanestasjonen lørdager kl.13.00."

SVEIN ARNE TINNESAND: De som møttes rundt denne lappen, var Vemund, "Mellen", Otto, Hinna-gjengen og noen fra andre steder i byen. Jeg har diskutert denne lappen med en del av dem som møttes der, og de påstår at ingen vet hvem som hengte den opp. Ingen av dem som møttes der hadde hengt opp denne lappen. Kanskje kunne det være noen andre? For det var noen som ville organisere punkerne på denne tiden, nemlig Rød Ungdom (RU); AKP-gjengen. De hadde oppdaget potensialet. Vi lurte på om det kunne være RU-lederen som hadde gjort det; han hang rundt i utkanten av dette miljøet. En del av ungdommene var da også innom RU i denne perioden. Men han påstår også at det ikke var ham som hang opp denne lappen. Den er faktisk et ekte mysterium!
Men noen begynte altså å samles der. Jeg tror de prøvde å samles der en del lørdager for å få dette til.

ERIK PETTER HAUGE: Jeg kan ikke huske noen 'lapp', men jeg kan huske at det stod en annonse i en norsk musikkavis, tror det var Puls som hadde gratis musikkannonser på den tida. Avisa hadde hver måned en annonse som oppfordret punkinteresserte i Stavanger til å møte opp lørdagsettermiddagen ved det gamle damplokomotivet som stod inne i jernbanehallen. Jeg har ofte lurt på hvem som satte inn den annonsen.For meg er det et historisk mysterium. Men de som var i fronten av det damplokomotivet da jeg endelig for første gang turde å møte opp i håp om å bli kjent med noen jeg bl.a. kunne kopiere musikk fra, var så vidt jeg husker stort sett folk fra Hinna/Vaulen (jeg bodde på Tasta, altså langt unna), av navn husker jeg vel bare Vemund Ekle, Otto Hestnes og Jørn Kemna. Tror ikke noen spilte i band, men de var et oppkomme av punkmusikk og hadde masse plater av band jeg ikke hadde hørt om en gang, og jeg som trodde at jeg visste så mye om dette gjennom engelske musikkaviser.

Etableringen av Stavanger Rockeklubb og dens videre utvikling

Våland Bokcafé, som lå i det gamle SU-huset i Rosenkrantz` gate på Våland; et bygg som nå er revet, ble fort et samlingssted for denne gjengen, og her ble også de første stegene mot etableringen av Stavanger Rockeklubb (SRK) tatt. Bokcaféen ble et naturlig samlingspunkt da de her solgte både fanziner og punkplater.

SVEIN ARNE TINNESAND: Det ble et naturlig møtested for punkerne, og her ble ideen om Rockeklubben utklekket. Jeg hadde et ståsted organisatorisk, jeg hadde erfaring. Mens de hadde med seg en masse energi og attitude; de var rundt 16, jeg var omtrent 20.
For dem under 18 fantes det ingen scener eller konsertlokaler; det fantes fritidsklubber, men disse var dominert av disco-musikk og denslags. De hadde et behov for å gjøre noe for seg selv. I stedet for å sette seg ned og vente på at noen skal starte et slikt sted, så starter vi det selv! Hva gjør du når du skal starte rockeklubb? Jo, du tar kontakt med noen som har et lokale; vi visste hvilket lokale vi ville ha: Rosenkildehuset. Der hadde jeg vært på SU-fest eller noe i den duren tidligere. Det var eid av Studentsamskipnaden. Det var ikke noe kjent konsertlokale; kommer ikke på andre konserter som hadde vært der. Vårt mål var å få til en konsert midt inne i byen, så nær sentrum som mulig, for de under 18. Det var viktig for oss, siden så mange var under 18. Greien var, vi forhandler ikke med noen om hva vi skulle gjøre, vi gjorde det vi ville. Så gjorde vi slik politiske aktivister alltid har gjort, vi trykket opp en plakat, en sinnsykt dårlig avisutklipp-sak, blant annet hele "Stavanger" fra Stavanger Aftenblads logo. Vi arrangerte en stand hvor vi reklamerte for konserten og vervet medlemmer. Det var ingen struktur over styret i Rockeklubben enda; det var denne gjengen. Jeg hadde mange roller. Vi hadde fysisk opptrykte medlemskort, vervet medlemmer - med medlemskontingent, men denne var ikke høy. Husker at konsertene var type tretti kroner for ikke-medlemmer og femten kroner for medlemmer.Den første konserten i regi av SRK gikk av stabelen lørdag 8. november 1980, og var en av punkens første offentlige manifestasjoner i Stavanger. Rosenkildehuset var åstedet, og tre band stod på plakaten.

Krampe, som tidligere hadde gått under navnene Orgasme og Norvegisk Krampe, kom fra Bergen, og ga samme år ut sin eneste plate, en split-syvtommer med gruppen Overdose fra samme by. (Mehl Din Egen Kake Records, GM-1, 1980). Krampe er et særdeles interessant band i norsk sammenheng, da deres "sound" og image ligger tett opp mot Mod Revival, en retning som stod sterkt i Storbritannia fra sent syttitall av og litt utpå åttitallet, men som dog aldri slo helt an her i Norge. Dette var en ny oppblomstring av mods, filtrert gjennom øynene og ørene til ungdom, og ikke minst punken, sent på 70-tallet.

I tillegg spilte [Mops] og Det Pene Bæn. Tinnesand hevder Mops var det første ekte punkbandet i Stavanger. De tilhørte første generasjons punkere fra Kvernevik, men de sjokkerte publikum ved å spille en låt som brukte diktet "Jeg ser" av Sigbjørn Obstfelder som tekst.

HEINZ HAUGEN: Vi var nå iallefall det første lokale punkbandet som spilte på et arrangement i av Rockeklubben! Husker det var noen andre band som øvde på denne tiden, men disse spilte ikke konserter. Historien bak bruken av "Jeg ser"? Ærlig talt, det husker jeg ikke.

Konserten ble en stor suksess. Det var høy oppslutning rundt den, og Tinnesand mener at den var veldig innflytelsesrik i den forstand at den inspirerte mange andre til å starte band; at den viste at det var mulig. Mange av dem som ikke var på Crisis/Cygnus-konserten var her. Men ikke alt gikk som planlagt, Krampe fikk grunnet intern kommunikasjonssvikt i SRK ingen plass å overnatte, og måtte vandre rundt i Stavanger den natten. Men det var ikke det eneste:

SVEIN ARNE TINNESAND: Rosenkildehuset var så herpetisert etterpå at vi ikke fikk leie det igjen. Bandene hadde fått et rom bak scenen, og de syntes det var kjekt å bruke sprittusjen over veggene og slikt; "tagging" kaller vi det vel i dag, så det var Krampe og Det Pene Bæn som ødela det opplegget for oss! Hele rommet de satt i var dekorert med ting og tang på veggene.

Etter dette oppløftende arrangementet, ble det fort bestemt at det skulle arrangeres en ny konsert.

SVEIN ARNE TINNESAND: I Trygve Mathiesens bok er det et sitat fra Harry Nordskog hvor han sier at konserten på Bekkefaret bydelshus med Slips og Blister er den første han tror punkerne arrangerer, men det er det da selvfølgelig ikke.

Sitatet Tinnesand refererer til, fra Datakluss-frontmann og Konkurs & Kaos-redaktør Harry Nordskog fra Haugesund, lyder som følger:"I løpet av de første månedene i 1981 ble det arrangert en konsert med Slips fra Jessheim, Front Page og Blister fra Haugesund. Det tror jeg var den første konserten som ble arrangert av punkerne sjøl og ikke Korvetten." (Mathiesen 2007; 257)

SVEIN ARNE TINNESAND: Jeg får bare tro ham på hans ord når han sier dette er på begynnelsen av året 1981. Jeg tipper dette er den andre konserten vår. Det er nok riktig, for hva var alternativene våre nå; vi får ikke ha konserten i sentrum, men vi vil være så nært sentrum som mulig, fordi folk skal jo komme hit fra hele byen. Bekkefaret er tross alt mer sentralt enn Kvernevik og Hundvåg, og er det mest sentrumsnære av bydelshusene. Synes å huske at vi tok en sving innom fritidskontoret i kommunen og spurte etter lokale.

I fanzinen "Sus over Stavanger" som kom i ett enslig nummer i 1982, er det en artikkel forfattet av Svein Arne Tinnesand om Stavanger Rockeklubbs historie, og der kommer man nødvendigvis inn på den første konserten. Her bekreftes det at den første konserten var den med Krampe 8.november 1980, og følgene av den var: "Rockeklubben fikk inn nok penger til å satse på flere konserter. Rockeklubben fikk et rykte på seg for å være en pønkeklubb. Rockeklubben fikk ikke leie Rosenkildehuset før høsten 81, ett år seinere."

SVEIN ARNE TINNESAND: Vi prøvde å ha en konsert i måneden. Vi prøvde å ha med lokale band, men innimellom inviterte vi også band utenfra. Rundt oss omkring i verden begynte ting også å skje; det begynte å komme en organisering av ting. Vi var et arrangørsted i Stavanger, og de som hadde lyst til å spille her, begynte å henvende seg til oss. Vi begynte å bli såpass profesjonelle at de oppfattet oss som en aktør i utenomverdenen. Punkmiljøet, som jeg på grunn av min alder var litt utenfor, hadde kontakt med andre byer. Jeg hadde jo mitt gamle SU-nettverk. Band hadde selvfølgelig kontakt med hverandre. Litt senere i perioden ble vi også oppsøkt av en kar fra Høgskolen som hadde vært aktiv i Bokcaféen og Rockeklubben i Arendal, med kulturelle røtter tilbake til tidlig 70-tall. På denne måten oppstår det en mengde kontakter på kryss og tvers.

HEINZ HAUGEN: Vi organiserte konserter på de lokale bydelshusene rundt omkring; Tjensvoll, Hundvåg, Bekkefaret. Pleide vel å være nokså glissent med publikum.

SVEIN ARNE TINNESAND: Bydelskonsertene hadde en egen dynamikk; her kom også bydelsungdommene på konserten, det var ikke mye som ble arrangert for ungdommene i bydelen. I Bekkefaret var det iallefall relativt mye folk. Det var også halvtomme lokaler mange ganger.

KJELL ARNE SANDVIK: Den første tiden var det kun De Røde Sjøhus, Rosenkildehuset og de lokale bydelshusene som gjaldt som spillesteder.

ARVE HINDERAKER: Det var kun på De Røde Sjøhus, bydelshusene, Rosenkildehuset og av og til Atlantic Hall og Inter i Kirkegata man kunne spille på. Det var vanskelig å få folk til å komme, man måtte nesten ha kjente navn for å gå i pluss.

SVEIN ARNE TINNESAND: Vi hadde mange konserter i Bekkefaret, men også i bydelshus i Kvernevik, Hundvåg og på Storhaug. I tillegg var vi i Köhlerkjelleren, og noen runder til innom Rosenkildehuset. Større profesjonalitet, samt at vi hadde opparbeidet oss et godt rykte, var grunnen til at vi fikk komme tilbake. Jeg måtte ha forhandlinger med Studentsamskipnaden dog, hvor vi kom fram til premisser på hvor mange vi fikk lov til å ha i lokalet, og jeg visste jo nå, i det store og hele, mer om hvordan ting var.
Jeg aner ikke hvor mange konserter vi arrangerte til sammen. Vi annonserte heller ikke i aviser, men gjennom plakater og en stand, på lik linje med AKP og andre. Den gang stod alle stands oppover langs Romsøegården, og der stod vi sammen med alle andre og delte ut konsertinformasjon. Dette skyldes jo min bakgrunn som politisk aktivist.

Hvordan kunne så en SRK-konsert, med all den mangfoldighet klubben tilbudte, arte seg for en konsertgjenger? Her er hva redaktør Tine Gårdsø i Stavanger-fanzinen "Softis med Sennep" nummer 1, 1983, syntes om SRKs første konsert det året: "Rockeklubbens første konsert i -83 var på Midjord Bydelshus. Det var to grupper som skulle spille; [Reflex] og [Sleggefett]. Dæsken druse. Det er den værste [sic] konserten jeg har noengang har vært på. Reflex var de første til å spille. De spilte gamle slagere. Søt, ekkel og stygg popmusikk. Men det værste [sic] med Reflex var de småfete, skallete fedrene som sprang rundt og ordnet med utstyret til Reflex. Det eneste positive det var å si om Reflex var at de var godt samspilte og at de kunne spille. Sleggefett var helt [tegning av et toalett, min anm.]. Det var ca. 50 stk. på konserten. Det var ikke noe liv der inne."

I "Actum" nummer 1, 1984, har Svein Arne Tinnesand skrevet en oppdatert versjon av SRKs historie, og de tre første årene sammenfattes slik:"I løpet av de 3 årene vi har eksistert, har vi arrangert ca. 40 konserter, med like mange band. En del band har gått igjen på plakaten, men det eneste bandet som har fulgt klubben gjennom disse årene er Vonde Minner. Dette har vært vårt store problem, så snart vi har fått kontakt med et bra band, blir bandet oppløst. Vi hadde forholdsvis bra aktivitet de første to årene, og arrangerte da de fleste konsertene på Rosenkildehuset. Men da studentersamfunnet nektet å leie det ut til åpne arrangementer, stod vi der uten lokale. Vi prøvde å arrangere konserter på bydelshusene, men dels var oppsluttningen [sic] mindre enn ventet, dels var lokalene uegnet til konserter. Dessuten tok arbeidet med opprettelsen av aktivitetshus både tid og krefter, og økonomien ble bare verre og verre. På toppen av alt dette sliter vi fortsatt med et rykte om at vi er en "pønkeklubb", et rykte som burde vært avsannet for lenge siden. Lokale band står ikke i kø for å spille for oss, og vi har ikke klart og [sic] markedsføre oss godt nok. Vi har altså fått et aktivt hus, men ikke et aktivt rockemiljø. Dette håper vi å rette på i året som kommer."

KJELL ARNE SANDVIK: Generelt var det ikke så mange punkrelaterte konserter etter at Tinnesand ga opp Stavanger Rockeklubb og fram til 1986/87 da Folken åpnet. Bortsett fra Erik Erikssons forsøk på Lucky Star Saloon (Dum Dum Boys/Patrick Fitzgerald/Rubel og Beat/Spacelings/Raga Rockers) og Jokke & Valentinerne i parkeringshallen.

Protest og okkupasjon

I tråd med punkens samfunnsrefsende aspekter, dreide ikke Stavanger Rockeklubbs arbeid og punkernes aktiviteter seg eksklusivt om musikk. I forkant av Rogalandsfinalen i NM i Rock i 1981, som ble avholdt i Atlantic Hall den 3.mars, ble det laget brosjyrer, eller rettere sagt; brettede A4-ark, med påskriften "Rock er ingen idrettsgren - det er kultur!". Erik Petter Hauge, kjent fra band som Vindsug og Oppslutning, forteller i et intervju med Geir Egil Bergjord (www.localmotives.com):

"Eg var der som representant for Stavanger Rockeklubb. Me protesterte mot arrangementet og delte ut løpesedlar der det stod "Rock er ikke en idrettsgren".

Den 9. mai 1981 var den engelske dronning Elizabeth og hennes gemal, prins Philip, hertugen av Edinburgh, på Stavanger-besøk. Kontroverser med hensyn til Bobby Sands-saken, hvor en irsk fange sultestreiket med døden til følge den 5. mai i det nord-irske Maze-fengselet, satte sinnene i kok.

Tinnesand (www.localmotives.com) skriver: "Det siste elementet som må nevnes er den politiske virksomheten. Da den engelske dronningen var på offisielt besøk i Stavanger våren 1981 var det rockeklubbfolk som organiserte demonstrasjon til støtte for de sultestreikende IRA-fangene i Nord-Irland. Det var også folk fra dette miljøet som spraya ned hver eneste butikk i Nygata når handelstanden der bestemte seg for å arrangere Israel-uke midt under okkupasjonen av Libanon."

Store sikkerhetstiltak ble satt i aksjon for å demme opp for eventuelle ubehageligheter Bobby Sands-protester kunne medføre. Politiførstebetjent Bernhard Erland, leder av denne sikkerhetsoperasjonen, "kunne fortelle at en Bobby Sands-demonstrasjon var på gang. Men her deltok bare en håndfull og de ble geleidet ut av området." (Sande (red.) 1982: 94)

Selv om husokkupasjoner på ingen måte var en ny ting, slik vi så i eksempelet med Posthusaksjonen og AHA i Stavanger, fikk slike aksjoner nye vinder i seilene i denne perioden. Skippergata og Blitz i Oslo, samt UFFA (Ungdom For Fri Aktivitet) i Trondheim er eksempler på nasjonale tilfeller av slik aktivitet. Og i Stavanger kunne man jo ikke være dårligere.

I Nye Takter nummer 1, 1982, står det følgende under overskriften "Aktivitetshus i Stavanger": "(...) I Stavanger er det en rockeklubb som også arbeider seriøst og gjerne skulle hatt et hus. De vil til og med pusse det opp selv bare de kan få tilgang til et. Forhåpentligvis vil det skje noe her også i nær framtid."6. februar 1982 var datoen, ungdomsdiskoteket Ten-Max på Skagen var stedet. Samme kveld spilte punkbandet [Datakluss] fra Haugesund på Rosenkildehuset i regi av Rockeklubben.

Tinnesand (www.localmotives.com) skriver: "Den største politiske kampen som Rockeklubben stod for var likevel kampen for aktivitetshuset. Allerede før klubben ble starta, ble noen av stifterne tatt inn av politiet i det de var i ferd med å rekognosere inne i et tomt hus, som etter planen skulle okkuperes. Etter at klubben blei kasta ut av Rosenkildehuset var det åpenbart at kampen for å få til et sjølstyrt ungdomshus i Stavanger var den viktigste politiske oppgaven for Rockeklubben. Inspirert av husokkupasjoner i Oslo, Tromsø og Bergen kastet også stavangerungdommen seg ut i gateslag mot politiet, vinteren 1982 i et forsøk på å okkupere det gamle ungdomsdiskoteket Ten-max på Skagen. Over 50 ungdommer ble tauet av politiet og militærarrestene på Vatneleiren ble tatt i bruk for å få plassert alle arrestantene."I "Actum" nummer 1 kan vi lese det følgende, under overskriften "Hus-historie 1.akt":"(...) Høsten 1980 ble Stavanger Rockeklubb stiftet, her var det helt fra starten et ønske om å få et eget sted. I februar 1982 arrangerte rockeklubben en konsert under mottoet "Rock for hus", samme kveld forsøkte flere av deltakerene [sic] på konserten pluss en del tilfeldig ungdom "fra gata" å okkupere skagen 29, som tidligere hadde vært brukt som alkoholfritt ungdomsdiskotek."

SVEIN ARNE TINNESAND: Jeg har nektet for min deltakelse i dette hele tiden, jeg har bare vært talsmann, litt sånn som advokatene til disse terroristene i Tyskland på 70-tallet; det viste seg jo at de var direkte involvert i våpensmugling og annet som gjorde at det hele fungerte. Men offisielt var de bare advokater. Jeg var talsmann for ungdom i Stavanger som ville ha hus. Jeg laget løpeseddelen før, og jeg laget løpeseddelen etterpå. Jeg satt på Rosenkildehuset og planla; jeg laget navnet på dekkoperasjonen vi laget for å få det til. Jeg hadde vært i Oslo på Skippergata, hadde blant annet blitt intervjuet av RA mens jeg var der, og det lå i kortene at noe slikt skulle skje. Dette var våre folk, Rockeklubben-folkene, en del av en generell bølge i Norges land. Skippergata var den samme blandingen av SUere og punkere; jeg ble boende der en ukes tid. Dette å få et eget hus var noe folk i Rockeklubben hadde ønsket lenge. Men det gikk av skaftet, okkupasjonen var helt sinnsyk. Vi kom til byen på lørdagen, den dagen det skulle skje, og da hang Haugesunds Avis i kiosken og annonserte at "I morgen/dag skal det skje en husokkupasjon i Stavanger". Vi hadde nok snakket om at dette skulle skje, ja. Vi skulle samle folk fra hele byen ned dit, og så skulle vi ta det huset, Ten-Max. Vi skulle bevege oss bort fra Rosenkildehuset og okkupere dette. Datakluss hadde fortalt dette til Haugesunds Avis. Ryktenivået var høyt, og all ungdom i Stavanger visste hva som skulle skje den kvelden. Kan godt være at det var litt agitering fra scenen mens Datakluss spilte, men alle visste hva som skulle skje.Det var mye mer ungdom på Skagen enn på konserten. Det var politi, det var en sinnsyk politioperasjon. Jeg befant meg på konserten, jeg var tross alt arrangementsansvarlig, men i forhold til hvordan vi hadde planlagt dette, tok det litt vel av. Dagen etterpå satt alle i fengsel!

Signaturen "Greven av Jarlsberg" i "Actum" nummer 1 beskriver kveldens hendelser slik: "Soga startet da den store medie-helten Tinnesand og andre åndsfrender fikk lyst på et aktivitetshus. Fremgangsmåten var heller uortodoks, da en gjorde sitt beste for å gi media og politi tidspunktet for okkupasjonen på forhånd. For å okkupere hus her i byen, må det være helt klart at det er en forutsetning å ha en rockekonsert til å sprite opp stemningen på forhånd. Konserten fant sted på Rosenkildehuset. Stemningen var på topp og da våre kjære venner Datakluss entret scenen var det allerede hæla i taket og dopet fløyt. At det var Datakluss som varslet pressen la ingen demper på stemningen. "Folkens, ska` me okkupera?" Svaret fra salen var et unisont og rungende JA. Stormtroppene stormet ut på gata for å okkupere. Anarkistisk strategi må vite. At det var masse folk i byen satte bare ekstra futt i forsamlingen. Det ble en særdeles spesiell okkupasjon. Ti minutter etter at de første folka var på plass i huset hyler det i sirener og skriker i bildekk. Pinken. Forsamlingen var rørt til tårer, delvis skyldet [sic] tåregassen og det delvis det faktum at dette var et blaff av Amsterdam og Vest-Berlin. Men så kom nedturen. Og den ble direkte pinlig etterhvert. For hva skjer? Her skulle normalt halve sentrum lagt i ruiner, og så blir det ikke en gang et skarve gateslag av det. Hele huset blir rensket for okkupanter på no time, og etter å ha sprøytet huset fullt av tåregass tauer de inn halve byen uten motstand. Bikkjene ble sluppet i hytt og pinevær og beit det de kunne på menneskekjøtt. Stor oppstand blant byens brave borgere dagen derpå. Men ingen kunne riktig skjule stoltheten, nu er også vi en storby. Men hva ble belønningen for dåden? Jo, fra 2000 til 3000 i bøter. Enden på visa ble at sakene mot okkupntene [sic] ble henlagt alle som en. Ikke mulig å komme ut av det med æra i behold, med andre ord."

Jeg siterer videre fra "Actum" og "Hus-historie 1.akt": "Okkupantene ble umidelbart [sic] kasta ut av politiet. De som deltok i okkupasjonen fikk 2500 til 3000 i bot. Nok en gang kunne politikerne gå ut i avisene å [sic] love ungdommen aktivitetshus i sentrum."

SVEIN ARNE TINNESAND: Jeg var i ferd med å bli kjendis på denne tiden; jeg hadde vært på forsiden av RA på forhånd på grunn av Skippergata; jeg hadde vært på forsiden av Aftenposten da de laget en reportasje om hva som skjedde blant ungdommer rundt om i hele landet. Nå var det ikke konsertene, men bevegelsene rundt huset som påkalte oppmerksomhet fra omverdenen. Nå ble vi lagt merke til! Vi går for et hus, og med relativt enkle kommandoaksjoner gjør vi politikerne oppmerksomme på at nå trenger vi et hus. Vi sprayet krav om aktivitetshus rundt om i byen og sørget for at trykket ble opprettholdt.

KJELL ARNE SANDVIK: Angående Blitz, så husker jeg to som stakk av til Oslo og kom i kontakt med miljøet i Oslo. Tror en del av de eldre rundt Allaktivitetshuset på Løkkeveien og okkupasjonen var inspirert av og hadde litt kontakt med miljøet rundt Skippergata og det som senere ble Blitz. Trondheimsmiljøet hadde vi mindre kontakt med. Som et ledd i denne kampanjen ble det sommeren 1983 avholdt en "Rock for hus"-konsert i parken.

SVEIN ARNE TINNESAND: Husker ikke hvem som spilte, tror det var ett av de relativt streite rockebandene. Det var ikke noen motvilje mot dette som arrangement; det er jo en helt lovlig ting i et demokrati. De stod i musikkpaviljongen og spilte.

KJELL ARNE SANDVIK: Tror Mopedhead (med blant andre Simon fra the Mighty Dogfood) spilte på Rockeklubbens tilstelning i parken ved Breiavatnet. Tror Thorbjørn Grønning også spilte, samt at Famlende Forsøk skulle ha spilt, men de fikk ikke koblet utstyret til PAen.

Tilbake til "Actum" nummer 1 og deres "Hus-historie 1.akt": "En del av ungdommene som var med på okkupasjonen startet opp organisasjonen UNG-MOB etter mønster fra Oslo og Tromsø. Formålet var å få vekk de urettferdige bøtene og å arbeide for å få et aktivitetshus i sentrum. Husgruppa i UNG-MOB ble innkalt til møter med komunen [sic] der planene for et slikt hus ble vurdert. Samtalene med komunen [sic] dro i langdrag og flere i forhandlingsutvalget trakk seg ut etterhvert. For å opprettholde kontakten med komunen [sic] og for å representere ungdommen sitt syn ble Stavanger Rockeklubb etterhvert representanter for ungdommen. Klubben var representert i disse samtalene helt fram til sommeren 83, etter det trakk den seg som forhandlingspartner på grunn av komunens [sic] steile holdning i forhold til spørsmålet om aldersgrense på huset."

Tinnesand (www.localmotives.com) skriver: "Like etter ble UNG-MOB dannet, men fordi politiet trakk tilbake bøtene og huset så ut til å vente på seg, var det bare Stavanger Rockeklubb som fortsette [sic] kampen for et sjølstyrt ungdomshus. Gjennom konserter, markeringer og grafittiaksjoner."

SVEIN ARNE TINNESAND: Vi fikk en helt ny gjeng med i Rockeklubben i forlengelsen av dette. De var, hva kan man si, drabantby/outsider-ungdom; noen av dem var med fordi dette var en happening med bråk og tull, og noen var med fordi de syntes et aktivitetshus var en god idé. Det samme skjedde med Skippergata, relativt streite SUere satt og planla, men når det skjedde, kom alt som var av ungdom. Det ble senere en belastning for oss i forhold til aktivitetshuset. Det var en grunn til at disse var Uteseksjonens folk, og ikke organisasjonslivets. De var selvdestruktive, og ville ha et hus der de kunne ruse seg i fred.Aktivitetshuset var i utgangspunktet rusfritt, men det tok relativt kort tid før det gikk til helvete på grunn av at vi hadde et slikt rusbelastet miljø.

Til slutt ble det klart at Høyres Hus i Løkkeveien 9, hvor det i dag ligger en bensinstasjon, ble lokasjonen til det lenge bebudete aktivitetshuset.

Fra "Actum": "I begynnelsen av oktober 83 vedtok bystyret enstemmig å kjøpe HØIRES HUS på Løkkeveien. Det var da klart at et aktivitetshus ville bli etablert."

Aktivitetshuset ble et møtested mellom ressurssterke, skapende krefter og det selvdestruktive. I tillegg til Stavanger Rockeklubb hadde et vell av forskjellige aktiviteter, organisasjoner og lag tilholdssted her, deriblant en radiogruppe, SSRS&RnB Club (Stavanger Ska, Reggae, Soul & R`n B Club), filmgruppe, fotogruppe, kunstgruppen Av-art, dramagruppe, en yoga/meditasjonsgruppe, hagegruppe, kafégruppe og blant de mer obskure; "stolpeskytterlaget Survival."

SVEIN ARNE TINNESAND: Et av møtene om hvorvidt og hvor vi skal få eget hus, ble faktisk arrangert der mens Høyre ennå eide det.
Kommunen tok med seg hele sitt byråkrati og sin tenkning i hvordan dette skulle være; de etablerte et aktivitetshus på vegne av oss. Vi hadde et blandingsstyre hvor det satt politikere, og det var ansatte som var ansatt av kommunen uten at vi hadde innflytelse på det. Det var en leder, som vi hadde et relativt negativt inntrykk av; han ble oppfattet som en fjern, kommunal byråkrat. Så var det Max [Czybulla, min anm.], en vaktmester-type som alltid var på huset; han hadde vi et mye bedre forhold til. I denne perioden begynte vi å bli et fenomen, og med det forskningsobjekter. [Kjell, min anm.] Gilje hadde et skikkelig forskningsprosjekt. Vi reagerte på at kommunen brukte penger på leder, vaktmester og forskning.

Aktivitetshuset var heller ikke permanent. Per Jansen, kommunalrådmann og med i kommunestyrets arbeidsgruppe for aktivitetshus, skrev følgende i "Actum" nummer 1: "På grunn av usikkerhet angående driftsformen er det vedtatt en prøveperiode på 1 år fra oppstarting. Fra politisk hold er det ønskelig at man innen utløpet av prøveperioden får vurdert hvordan huset har fungert. (...) Formannskapet har trukket opp hovedrammene for huset. Bl.a. skal huset være rusfritt. Dette medfører at enhver bruk av rusmidler er forbudt."

HEINZ HAUGEN: Aktivitetshuset var bra i begynnelsen, men jeg trakk meg mer og mer ut. Alt for utfrika folk som hang der. Jeg ser på hele opplegget som mislykket.

ARVE HINDERAKER: Var en del hippieaktivitet på Aktivitetshuset, men mye positivt også. Det var øvingslokaler i kjelleren, og en liten scene hvor band kunne spille i kaféen.

KJELL ARNE SANDVIK: Scenen som jeg husker det var ikke spesielt politisk aktiv. Selvfølgelig var vi inspirert av tekstene som kom med skivene vi fikk inn, men ikke at det gikk dypere enn spraying av "slogans" på vegger, i skolebøker og så videre.

HELGE THORNES: Det er nok en del som vil være uenige med Tinnesand om punkens kobling til SU og det politiske i Stavanger. Han kom fra en slik bakgrunn, men det gjorde ikke det store flertallet av de involverte.

ERIK PETTER HAUGE: Det fantes også miljøer med en politisk agenda, særlig var Rød Ungdom aktive og ville rekruttere fra det gryende punkmiljøet. Jeg hørte selv til dem som nærmest avskydde at folk ville gjøre partipolitisk gevinst på 'vår' musikk, men kunne støtte tverrpolitiske arrangementer som 'Rock mot rasisme'.

Subkulturelle uttrykk

"Softis med sennep" nummer 1 gir et inntrykk av Stavangers subkulturelle grupperinger i 1983:"For dere som ikke bor i Stavanger skal jeg nå forklare punk miljøet [sic] her i byen. Vi er ca. 7-8 punkere her i byen, en mod, 2 skinnheader [sic] og et par herberter."

I "Sus over Stavanger" nummer 1, 1982, er det et intervju med Vemund Ekle, bassist i bandet Propaganda. I relasjon til sitatet over sier han:"B: Du ser ikke ut som noen punk, er du en punk?" V: Nei, jeg er ingen punk, ingen skin. Jeg er en OI eller en SKUNK (jeg lukter ikke). For å si noe mer: jeg synes at det er dummt [sic] å skille så like bevegelser som punk og skin fra hverandre. Jeg synes også at det er sykt at punkere som kjemper for samme sak, sloss mot hverandre på grunn av at de liker forskjellige grupper."

Interessant nok ser vi fra "Softis med sennep"-sitatet at alle de subkulturelle hovedgruppene i kjølvannet av punken eksisterte i Stavanger i 1983. Punkmiljøet er således preget av mangfold og ulike posisjoner.

ERIK PETTER HAUGE: Med dette, og mye mer, som bakteppe, altså en diger fauna (flora?) av subkulturer som allerede er oppstått eller gjenoppstått i kjølvannet av punken, er det ikke så rart at man ikke bare kaller alle disse subkulturer 'punkere'. Dvs., sett 'utenfra' var det nettopp det som ble gjort i Stavanger, sikkert fordi miljøene var så små at alle holdt seg med hverandre, så hvis det var noen som faktisk var punkere (og som kanskje hadde vært det lengst også), så var alle punkere. Men innad i miljøet var det altså slike skiller, og jeg tror nok jeg kan si temmelig sikkert at disse skillene er definert ut fra musikksmak. Når den 'gamle' punken er minste felles multiplum, og nesten alle grupperingene kan like alt eller litt av alt, blir grupperingen dermed bestemt av hva man liker best. At disse subgrupperingene kommer i Stavanger går jeg altså ut fra at er en direkte følge av at de allerede fantes i England før det egentlig fantes et 'punk'-miljø i Stavanger, og dermed ble alt en del av et delvis felles miljø, nokså tidlig knyttet til Stavanger Rockeklubb og etter hvert mer og mer spesialisert.

Som vi så i "Softis med sennep" er både skinheads og mod representert i Stavanger i denne perioden.

Dette kan bare bety at det har foregått en bevisstgjøring innad i disse miljøene med hensyn til subkulturelle røtter, noe vi også kan lese i Helge Thornes` artikkel "En pakke Golden Vagina, takk." Reggae i Stavanger 1983 - 2002"(www.localmotives.com): "(...) I kjellerstuen til Thor traff jeg etterhvert resten av skinhead/suedehead-kjernen i Stavanger. Otto, Dag, Sib... Sentrale navn i enhver framstilling av reggae-miljøet her i byen.
Som i andre deler av verden ankom reggaen Stavanger i kjølvannet til pønken. Dette er godt dokumentert andre steder, la meg bare her igjen minne om at Clash gjorde en versjon av Junior Murvin's "Police & Thieves" allerede i 1977..
En del av Stavanger-skinsen var 1.generasjon pønks (Otto, Dag) som hadde vokst fra sikkerhetsnålene og fikk koblet seg på en langt dypere groove..
Og tur-operatører som Vingreiser og Tjæreborg leverte ukes-turer til London for 8-900 kroner..(!)
Ska, sammen med Rocksteady og Soul, dominerte skinhead- og mod-klubbene i
London på begynnelsen av 80-tallet. Besøkte man Gossip's eller 100 Club på den tiden kunne man ikke unngå å bli revet med av denne rytmen.
For Stavanger-skinsen ble London hjem nr.2. Utover de lave reisekostnadene finnes det i alle fall to helt logiske grunner til dette. 1.: Klær. Hvor ellers skulle man kjøpe doc's, brogues, loafers, button-down skjorter, sta-press bukser, skreddersydde dresser?
2.: Plater. I London fantes Daddy Kool, Dub Vendor, Honest John's, Peckings.. (...)"

THOR EIENE: Det var skinheads, eller kanskje helst skinhead, i Stavanger allerede fra 1979, noe som så vidt jeg vet, var først i Norge. Otto Hestness begynte som punker, men ble skinhead. Etter hvert ble det flere. Faktisk var det en bevissthet rundt dette med original ska og reggae fra begynnelsen av. Det ble kjøpt gamle ska- og reggaeplater samtidig som man kjøpte punk, Oi og 2-Tone. Engelske musikkblader som Sounds og NME ble flittig lest, og her plukket vi opp ting som var verdt å få med seg. Mot midten av 80-tallet ble de punk-relaterte sjangrene droppet, og Stavanger-"skinsen" konsentrerte seg om ska, reggae, soul og jazz.

HELGE THORNES: Stavanger er i norsk målestokk arnestedet for skinhead-kulturen.

ERIK PETTER HAUGE: Jeg tror også at Stavanger var de første som hadde det man kalle 'rene' skinheads, selv om det i andre byer fantes ska-fans og sånn som lignet. Bergen var ikke så langt unna heller, hadde mods og skins og var også anglofikserte.Både skinheads og punkere fra Stavanger reiste hyppig til London for å handle plater og klær, samt gå på klubber og lignende, i denne perioden:

HEINZ HAUGEN: Det var jo i London det skjedde. Vi så et utall band; Exploited, UK Subs og mange flere, kjøpte plater og traff andre punkere.

HELGE THORNES: Stavanger var mye mer orientert mot England enn mot andre byer i Norge. I Stavanger ser man et ekko på utviklingen i England veldig raskt, blant annet gjennom dette med mod, skinhead og suedehead. Det var både enkelt og billig å reise til London i denne perioden, England var nærmere enn Oslo. Man kan nesten si at det eksisterte en "Stavanger-boble".

ERIK PETTER HAUGE: Mange av oss var veldig vendt mot England, hadde god kontakt med ting som skjedde der, kjøpte plater derfra, reiste på ferie dit osv. Men mange hadde også den Raga-holdningen, du vet, 'i England skjer det mye dritt'. Men selv (eller særlig?) de mest hardcore punkerne fant det de ville ha i England, og det hendte at folk knyttet personlige kontakter også.

Disse nære bånd mellom Stavanger og London formet altså en "scene" som var helt ulik andre punkscener i Norge; en "boble" i Thornes` ord. Ser man på norske punk-plateutgivelser fra 1980 og ut over det tiåret, er det lite eller ingenting av spesielt Oi, men heller ikke ska og mod revival. Den lite utstrakte kontakten med byer som Oslo og Trondheim gjør at man ikke ser de samme karaktertrekk i Stavanger som der. Oslo-baserte band som Betong Hysteria, Svart Framtid og Bannlyst ga ut mer hardcore-inspirerte plater, et fenomen som det var lite av i Stavanger:

HELGE THORNES: Mens det andre steder kom mye hardcore i 1982-83, fantes det ikke hardcore og Discharge-kloninger i Stavanger.

Stavanger hadde ikke det man kan kalle en mod-scene heller, men man hadde "byens eneste mod", Erik Petter Hauge:

ERIK PETTER HAUGE: Det er en parentes at jeg blir omtalt som 'Stavangers første og eneste mod', fordi som det ligger i ordet 'eneste', det fantes ikke noe 'mod-miljø' i Stavanger, jeg var bare en del av 'rockemiljøet' eller punkemiljøet om du vil. Hvem som først definerte meg som mod husker jeg ikke (det kan ha vært Vemund Ekle, på bakgrunn av at jeg nesten alltid gikk med en gammel 60-talls dressjakke, (men ikke dress)), men betegnelsen ble sittende, og jeg adopterte det jo også av mange grunner: Jeg likte The Jam, jeg likte mye 60-tallsmusikk som The Who og The Kinks og etter hvert amerikansk soul/r'n'b (ikke sammenlign det med dagens begrep av dette, vær så snill). Det er det ene, det andre er at jeg ville starte et hardt rhythm'n'blues band i stil med Dr. Feelgood og The Cheaters.

Musikalske trender

Stavanger RockeklubbHvilke band spilte så på Stavanger Rockeklubbs arrangementer?

I den tidligere nevnte artikkelen om Stavanger Rockeklubbs historie i "Sus over Stavanger", står det følgende:"I løpet av den første tida som er gått siden den første konserten har vi også arrangert konserter med: Cheaters, KSMB og Before, fra det store utland. TAV, Front Page, Kjøtt, Blister og Slips utenbys fra. De lokale banda som har spilt er: [Kortslutning], [Muddlers], [Rekkverk],[Anakonda], Madlaveien 24, [Saker & Ting], Asfalt, [Little & the Big Ones], [Buzzard Luck], Englakoret, [Thorbjørn Grønning],[Bertram Leif & Gaffel], [Romantik Neu] og [Oppslutning]. Det vil si at i løpet av dette året har 26 band spilt på rockeklubben. Noen av disse har blitt avløst av andre band, noen av banda blitt mer berømte, f.eks. DPB (Det Pene Bæn) kan for en stor del takke SRK for at de kunne gi ut en singel i høst."

Det er en interessant blanding av band som listes opp her. Det er et langt sprang fra den eksperimentelle Thorbjørn Grønning til Oi-bandet Oppslutning, mikset med gamle travere i Stavangers musikkmiljø i form av Asfalt og Madlaveien. Selv om Asfalt ikke startet opp før 1980, hadde medlemmene lang fartstid i grupper som Bernad Jenkins, [Froddis Hot Five], Barock og de tidligere nevnte Nurk Twins. Så slik fungerte Stavanger Rockeklubb som et møtepunkt mellom gammelt og nytt, i stedet for å være en bastion mot "dinosaurene" og det "etablerte" i tråd med datidens punk-idealer. Og som Tinnesand sier, Rockeklubben var aldri ment å være en "punkeklubb", selv om den raskt fikk dette omdømmet. Men Stavanger Rockeklubb ga de unge punkbandene en scene å stå på, og er i så måte uhyre viktig i punkens evolusjon i Stavanger.

SVEIN ARNE TINNESAND: SRK var først og fremst tilbudet til 16-åringene, derfor var det heller ikke noen motsetninger til det som skjedde andre steder i rockemiljøet i Stavanger. Vi hadde et helt greit forhold til den gamle musikerstanden; [Anna Malena], Englakoret og så videre; en del av disse folkene, bluesfolk, opptrådte på SRK. Det var ikke nødvendigvis motsetninger. En del av disse hadde også vært med i AHA-miljøet i sin tid. Det var bare generasjonsforskjeller, det var ikke naturlig for dem å gå på våre konserter, utenom da vi hyrte dem. Våre konserter var generelt for 16-åringer, alkoholfrie og slikt som de var. "Er det noen som kjenner noen som spiller i band? Bare si at de kan spille på Rockeklubben neste onsdag!" Det var veldig mange unge band som øvde rundt på fritidsklubbene og kanskje hadde ambisjoner om å bli både rocke- og danseband. Så hadde vi en kjerne av folk som tilhørte SRK-miljøet: Vonde Minner, Det Pene Bæn, Kortslutning/Oppspist/Oppslutning-gjengen; de var de faste og ble brukt en del ganger rundt omkring. Vi måtte passe oss for ikke å bruke dem hele tiden!

HEINZ HAUGEN: Jeg ble med i styret i Rockeklubben ikke lenge etter Mops-konserten. De fleste som var med her, var punkere, men konsertene vi arrangerte var i all hovedsak streite rockekonserter, egentlig. Vi prøvde å gi et tilbud til garasjeungdommer; nærmest alt som kunne gå av band rundt omkring. Kvalitetskravene var vel ikke alltid på topp.

SVEIN ARNE TINNESAND: Alt i alt gjennom SRKs historie, er det ikke mye punk som ble spilt på konsertene. Så det at det er et punk-fenomen, er mest knyttet til den gjengen som drev på med det.

SVEIN ARNE TINNESAND: Høydepunkter i Rockeklubbens historie? KSMB og Kjøtt; KSMB var store hos en del av oss; jeg hadde alltid hatt sansen for de svenske bandene, og Kjøtt var storartet. På kjøpet fikk vi med et dansk kunstrock-band, Before. Dette var dritkult for Stavanger Rockeklubb. Vi fikk tilbud fra "noe" om å arrangere denne konserten, jeg tipper det var plateselskapet eller distribusjonsselskapet. Rundt denne konserten var det en del oppstuss; Kjøtt var store, og folk som [Frode Rønli], som forresten var medlem av SRK, men dog aldri gikk på konsertene (han hadde tegnet medlemskap på standen), dukket nå opp på grunn av at bandene var store og konserten ble avholdt i sentrum. Mye publikum? Offisielt var det 75 eller 100, kunne til og med ha vært 150; vi hadde nemlig fått et branntak fra Studentsamskipnaden på Rosenkildehuset, et ganske lavt tall. I forhold til dette branntaket var det iallefall dobbelt så mange inne! Når folk og journalister spurte, var jeg nødt til å oppgi et tall som samsvarte med det jeg hadde lovet Studentsamskipnaden. Köhlerkjelleren med The Aller Værste!, for øvrig et annet høydepunkt i Rockeklubbens historie, var også helt ok publikumsmessig.

Som vi ser her, så spilte noen av de sentrale bandene assosiert med punkbevegelsen i Norge på arrangementer i regi av Stavanger Rockeklubb. Front Page, Oslo Beurs, Kjøtt og The Aller Værste! er alle viktige navn i punkens tidlige fase i Norge, og KSMB er et sentralt svensk band innen sjangeren. Men det var ikke bare Rockeklubben som arrangerte konserter med slike band. Korvetten hadde som vi har sett tidligere, vilje til å ta inn nye norske band, deriblant The Aller Værste!. Også De Røde Sjøhus arrangerte enkelte konserter av denne typen, selv om Wannskrækk-konserten ble avlyst da medlemmene i bandet ble tatt for å røyke hasj inne i lokalene.

SVEIN ARNE TINNESAND: Utenom oss, var det vel bare Korvetten. Wannskrækk skulle ha spilt på De Røde Sjøhus; DePress spilte der. Tror det var Studentsamskipnaden som arrangerte disse.

Punkband i Stavanger 1978-1985

Crisis var det første punkbandet som spilte i Stavanger. Men hva med de lokale bandene? Det vil selvsagt være umulig å skaffe til veie en oversikt over alle de bandene som noensinne har definert seg som "punk" i denne perioden, all den tid mange av dem aldri kom ut av øvingslokalet. Det er derfor hensiktsmessig å konsentrere seg om de mest sentrale.

Hvis vi ser bort i fra Anakonda fra Bryne, som ga ut singelen "Clever London Houses/Leie av gymnase" på sitt eget plateselskap i 1980, skjedde det, som vi så tidligere, lite i regionen med hensyn til dette før Stavanger Rockeklubb, altså 1980. Anakonda spilte da også senere på arrangementer i regi av Rockeklubben, i tillegg til at de vant Rogalandsfinalen i NM i Rock i 1981. I landsfinalen kom de dog på sisteplass, og ga seg like etter.

ERIK PETTER HAUGE: Ja, Anakonda (det skrives faktisk med k), var absolutt et punkband, og de var i alle fall det første punkbandet i regionen som jeg visste om. De spilte sikkert 70 prosent coverlåter, de fleste fra punkband som Clash, Sex Pistols og særlig Sham 69, i tillegg til at de kunne en del 'klassikere' fra musikkhistorien i tilfelle 'requests' fra publikum. De spilte jo stort sett ute på 'landet', på Jæren, og den enkleste måten å unngå bråk på var å holde seg inne med de man spilte for, men det hendte jo det ble bråk likevel. Punk var ikke så stuereint og slet også med det stempelet om at 'de kan ikke spille'. Det var lurt å kunne noen heavy-metal-låter og 'Satisfaction', 'Johnny B. Goode' osv.?
Men som vi så tidligere var Mops det første punkbandet fra Stavanger som spilte på et arrangement i regi av Stavanger Rockeklubb.

HEINZ HAUGEN: Mops begynte å øve en gang i løpet av 1980, på gamle Tjensvoll skole. Vi var alle rundt 16-17 år, og jeg hadde aldri tatt i et instrument før jeg ble spurt om å bli med! Gitaristen og bassisten var egentlig helt streite, så vi var bare to punkere i bandet. Mops var inspirert av engelske band som Sex Pistols, UK Subs og Vibrators. Det var ikke så mye annet å få tak i rundt her! Husker låt-titler som "Skoledag" og "Politiet er svin".

Mops ga seg ikke lenge etter konserten på Rosenkildehuset, men Heinz Haugen fortsatte å spille trommer i mer eller mindre kortlivede lokale punkband som 313, Avfall, Armageddon og Gjennomtrekk. Den sistnevnte gruppen blir i "Sus over Stavanger" nummer 1, 1982, beskrevet som "gruppen til de ikke-dansende Kvernevik-punkerne". En fellesnevner for alle disse bandene var at de spilte "Warhead" av UK Subs.

Et annet band var [Propaganda]. "Sus over Stavanger" beskriver dem som "et helt nytt punk/oi/skin band fra Stavanger, hjemmbyen [sic] til MODS." Videre kan vi lese at de ble dannet i 1981 og satset på å bli det "hardeste punk/oi/skin bandet i byen". Inspirasjonskilder var Motörhead, Anti-Pasti, Chron Gen og "OI, SKIN, PUNK".

Oppslutning er sentrale. Som vi så tidligere, var dette bandet og assosierte grupper gjengangere på arrangementer i regi av Stavanger Rockeklubb. Bandets historie er da også brokete. I følge "Sus over Stavanger" ble Oppslutning dannet våren 1981 "etter at byens første punk-band, KORTSLUTNING, ble oppløst." Som Heinz Haugen sa tidligere, det var andre punkband som øvde samtidig med Mops, men ingen av dem som spilte konserter så tidlig. De gjenværende Kortslutning-medlemmene fikk med seg Erik Petter Hauge fra Anakonda og Oppspist på gitar. Navnet på bandet er således en kobling mellom Oppspist og Kortslutning; Oppslutning.

ERIK PETTER HAUGE: Punkholdningen var jo først og fremst en 'gjør det selv'-filosofi, og mange band hadde navn og bestemte medlemmer før noen hadde spilt en tone. Ett av disse var f.eks Oppspist, som bestod av meg og en klassekamerat fra første klasse på Kongsgård. Vi lagde pins og greier, hadde 'øvinger' uten instrumenter. Vi satt bare og pratet om og hørte på musikk. Kanskje skrev vi noen tekster.
Oppslutning var, som navnet faktisk antyder, delvis satt sammen av medlemmer fra Oppspist (jeg, altså, og det var altså et 'liksom'-band) og Kortslutning. Vi ser her allerede raskt at de forskjellige miljøene har blandet seg, dette er takket være både lørdagsmøtene ved jernbanen og etter hvert diverse arangementer som rock mot rasisme, NM i Rock og ikke minst, Stavanger Rockeklubb, som blir hovedarena i praksis for våre konserter.

Oppslutning definerte seg selv som et Oi-band, og laget til og med det de kalte et "Oi-manifest, som vi foreløpig ikke har annet navn på enn Oi-Oi-Oi." Bandet sendte da også et eksemplar av sin demo-kassett til Garry Bushell i håp om å komme med på en av Oi-samleplatene han satt sammen etter "Oi! the album"; dog uten suksess.

Bassist Otto Hestness, for øvrig redaktør av den tidligere nevnte fanzinen "Borstal Breakout" og den senere "Red Tag", skrev et leserbrev til musikkavisen Nye Takter nr.2, 1982, som er interessant i denne sammenheng:"HEI! Hva mener Ratto Bop når han skriver at Exploited blir regnet som et ledende Oi!-band? Exploited har sjøl opptil flere ganger sagt at de ikke er noe Oi!-band. Denne Ratto Bop må gi faen i å prøve å trekke Oi! ned i søla. På meg virker det som om han prøver å gi inntrykk av at Oi! er en nazi-bevegelse. Leser R.B. for mange engelske søndags-aviser? Har han overhodet hørt noen ekte Oi!-band (4-skins, Blitz, Buziness [sic], Oppslutning, Infa-Riot, Propaganda osv.?) Har han hørt textene? Er de rasistiske og nazistiske? Ikke det? Neivel, så hold kjeft og tenk før du uttaler deg. Jeg ville satt pris på et SERIØST svar på dette brevet. Otto, bassist i Oppslutning, Stavangers første Oi!-band."

Legg merke til at både Oppslutning og Propaganda nevnes i oppramsingen av "ekte Oi!-band."

Svarene lot ikke vente på seg; i de neste numrene av Nye Takter var det opptil flere innsendere som enten forsvarte eller fordømte Oppslutning-bassistens påstander. Tore Paulsen fra Rock mot Rasisme i Molde i nummer 3, 1982:"Norsk rock trenger ikke OI bands. Norsk rock trenger ikke rasister. Forhåpentligvis går det med Oppslutning som med de fleste OI band i Storbritannia: De blir boikottet av konsertarrangører."

Signaturen Bambi Ricossa fra Bodø flystasjon, i nummer 4, 1982:"HOI! Hva mener Otto når han skriver at Ratto Bop prøver å trekke Oi ned i søla? Denne Otto må gi faen i å prøve å trekke Oi opp på pidestallen. På meg virker det som om han prøver å gi inntrykk av at Oi er en uskyldig søndagsskolebevegelse. Leser Otto bare Garry Bushells skriverier i Sounds? Har han overhodet sett noen ekte Oi-band live? Har han hørt ropene fra publikum ("Sieg heil! Sieg heil!")? Har han sett høyrearmene fyke opp som en skau i takt med ropa? Har Oi-gruppene gjort noe aktivt på stedet for å stoppe denne aktiviteten? Ikke det? Neivel, så hold kjeft og tenk før du uttaler deg. Der fikk du et SERIØST svar på brevet ditt i NT 2-82, Otto fra Stavanger. (...)

I Nye Takter nummer 5, 1982, skriver Atle Jørgensen fra Mosjøen blant annet...) jeg har liten tro på at alle grupper og ellers medlemmer av Oi er nazister (dette siste gjelder nok Otto i Stavangerbandet Oppslutning.) (...) Og Otto fra Stavanger, gi fan i å kalle Oppslutning for et oi-band, så slipper dere iallefall å få slengt dritt etter dere m.h.t. nazisme.""Sus over Stavanger" skriver følgende: "En skin, en punker, en streit og en mod - det må bety at THE KIDS ARE UNITED: vi er ikke nazister, er heller ikke kommunister - vi er OPPSLUTNING!"

Den samme kontroversen som omga Oi i England, gjorde det altså også i Norge. Oppslutnings låttitler, som det er referert til i "Sus over Stavanger", viser likevel at det ikke var noe som pekte seg ut som spesielt kontroversielt, og man finner heller ingen tegn på rasisme: Livet Mitt, Fredagskveld, Streber, Kjedelig land, Mafia-maskin, Politiker og Opprører uten gangsyn.

ERIK PETTER HAUGE: Uten å skryte syns jeg Oppslutning var et utrolig potent band, i stand til å levere bra konserter hovedsakelig basert på egenmateriale. Det ble riktignok korte konserter, men likevel. Du spør om vi definerte oss som et oi-band? Ja, vi gjorde det, og her er også den subkulturelle blandingen litt merkelig sånn sett, vi har en punker, en mod, en skinhead og en trommis (Jone Terjesen) som bare spiller og ikke hører til noen av delene, men han og Monsen kom begge fra Tjensvollmiljøet. Det fungerer en stund, men indre motsetninger om hvilken stil man skal ligge på, om man evt. kan?spille mange stilretninger osv, sånt som man vil kalle sell-out i ett miljø, men ikke et annet, når man er så unge.. alt dette fører til at bandet går i oppløsning før det har rukket å få noen kjempestor oppslutning.?

[Vindsug] er et annet interessant stavangerband fra denne perioden. De skilte seg ut:"Med en sound som inneholdt elementer av hard 60-talls R n`B, skilte Vindsug seg ut fra pønkbanda i Stavanger på begynnelsen av 80-tallet. Gitarist og låtskriver Erik Petter Hauge var byens eneste Mod (altså modernist, ikke Mods-fan eller medlem), og hadde hørt både The Creation og The Who." (www.localmotives.com)

Andre aktive grupper som kan defineres innen punk-begrepet i denne perioden er [Vonde Minner] og Bertram Leif & Gaffel, samt ska-bandet [Ska-tears], som tok sin musikalske inspirasjon fra 2-Tone-bevegelsen. Ska-tears hadde sin bakgrunn i gruppen Shock Treatment, som spilte punk og ska med norske tekster, samt en rekke coverlåter.

ARVE HINDERAKER: Vi kom inn i punk gjennom engelske band som The Clash og Specials. Husker at vi en stund kalte oss "West Stavanger Invaders", kraftig inspirert av Madness! [Madness gikk i sin tidlige fase under navnet "North London Invaders", min anm.]

Shock Treatment fikk etter hvert med seg en gjeng litt eldre folk, mer rutinerte musikere som likte band som Pink Floyd og Santana, og Ska-tears ble født.

ARVE HINDERAKER: Ska-tears ble startet høsten 1983, og eksisterte vel rundt ett års tid. Vi var byens første ska- og reggaeband!

Ska-tears hadde åtte medlemmer i alderen 18-20, og hadde blant annet med seg saksofon, trompet og orgel. Repertoaret bestod for det meste av coverlåter av engelske 2-Tone-band som Specials, Madness og Bad Manners, samt gamle reggae-hits som Tony Tribes og UB40s "Red Red Wine".

ARVE HINDERAKER: Vi spilte noen konserter, blant annet på Hummeren Hotell på Tananger og en gang som support for Garden of Delight på Sjøhusloftet. Var ikke så stor interesse for slik musikk på den tiden. Vi gikk faktisk i et 8-spors studio og gjorde noen innspillinger som ble gitt ut på samlekassetten "Skins and Punks" i 1984/85.

HELGE THORNES: Det var mange musikalske overlappinger i miljøet. Husker at skinsen fortsatt hørte på punk langt ut på 80-tallet.

Rundt 1984-85 døde den første bølgen av punk i Stavanger ut.

Bildegalleri

An error has occurred. This application may no longer respond until reloaded. Reload 🗙