Ludvig von Moltke (1865-1945)

Ludvig von Moltke, malt av hans venn August Jacobsen

Exellensen, Grev Ludvig von Moltke, var en kjent og kjær skikkelse innen Stavangers musikkliv.

Moltke var sønn av organist, komponist og musikkpedagog Ludvig Sverre Forwald, som stammet fra dansk adel.  Som fden førstefødte, tok dermed Ludvig Martin  etternavnet von Moltke.  Musikktilværelsen fristet både han og broren, Rudolph.

Von Moltke ble beskrevet som en kresen og fin musiker. En stor kunstnersjel hadde funnet bolig i hans lille og runde kropp, som trippet rundt i Stavanger med stokken og faste følgesvenn, fiolinen. «Se der har vi Målken» sa folk når han kom med sin spisse nese, slengkappe og elegante instrumentkasse. 

Før farens død i 1889, debuterte Ludvig som fiolinist ved Teateret. Han studerte under den berømte fiolinisten og musikkpedagogen Joseph Joachim i Berlin. Moltke utviklet seg til å bli en høyt aktet underviser i hjembyen. Han trivdes svært godt i Tyskland, og uttalte «Når jeg ligger nede i Berlin, kan jeg ikke skjønne hvordan jeg kan holde ut i en STØL som Stavanger, men når våren kommer, og starene begynner å dra hjem, da må jeg tilbake. Jeg må ut til havet. For havet har alltid noe å fortelle». 

«Tittelen» til tross, så hadde von Moltke en fattigslig tilværelse Hele livet bodde han sammen med sin søster, Anna Forwald, i en liten leilighet i Sigurdsgaten. Hun stelte til for broren og hjalp ham på enestående måter under tyngre stunder. Men humøret var ofte på topp. «Exellesnsen» var kjent for sin sprudlende personlighet og sine finslipte, gjerne sarkastiske, replikker. Han, og fiolinen, var hjertelig velkommen i selskapslivet.

Von Moltke var konsertmester i Stavangers orkesterforening under første verdenskrig. Han var også medlem av det forløper «Carmenorkesteret».  Dette var Stavangers første orkester bestående av fagmusikere, blant de andre medlemmene fant man Franz Dørr. Der ble til tider han egne komposisjoner fremført. Han raffinerte melodier lå egentlig ikke til rette for publikumets smak. Under en konsert organist Olaf Paulus skulle dirigere, påpekte han at kanskje Moltkes komposisjon var noe alvorlig for anledningen. Da kom kommentaren: «å ja, det er jo ikke akkurat noen 17-maisang» som var siktet mot at Paulus hadde komponert melodien til «Rygjafylkes fjell og dype fjorder».. I følge ham selv, hadde Ludvig komponert for alle instrumenter, utenom trommestikker. Moltke  bidro også med hjelp i Aleksander Kiellands orkester.

Ludvig ledet og sitt eget «Moltkes kapell», hvor hans skal ha vært noe myndig. Blant annet fikk blåserne beskjed om at de ikke trengte å rive ned «Jerikos murer». Under en opptreden kommenterte en av Stavangers kjente konsuler til kortvokste Moltke «Det er første gang jeg har hatt anledning til å se opp til deg». Svaret lød: «Hm- det er sannelig ikke første gang jeg ser ned på deg». 

Under finalen i en orkesterprøve, var det tydelig avmerket at en passasje skulle repeteres Mens de andre gjorde nettopp dette, spilte Moltke videre og kom først i mål. «Meg te palle» utbrøt han da.

 Moltke skrev sanger som han satte melodi til. «Norsk Flaggsang» var tilegnet til maler Carl Roll Røstvigs datter, fru Else Røstvig Hell (som kalte ham onkel Mollik») «Ved Bredevannet» var dedikert til musikkpedagog Astrid Svanøe Grude, Under Finlands-krigen komponerte han en hyllest til tapre finner som het «Finlandia». Han vil tilstilt spørsmålet «Hvordan kan du skrive om et land du aldri har vært i?» Svaret ble «Min herre, tror De Dante hadde vært i helvete?». Mange av melodiene ga uttrykk for hans kjærlighet til romantikken. 

Ludvig traff sine adelige slektninger i Danmark. Før visitten havnet han uheldigvis ut på festligheter i København, og kom til å havne i prat med noen journalister om sine formål. Dermed kunne slektningene lese om dette lenge før de personlig fikk møtt ham. Lite vites om den endelige sammenkomsten, men etter sigende skal det ikke ha blitt så vellykket. Ludvig fikk i det minste en verdifull gave ut av dette, en Steiner-fiolin. 

Ludvig von Moltke elsket fiolinen sin. «Klangen er jo Veldig og den klinger som en kanon eller jordskjelv» utbrøt han en gang.  Selv under musikkundervisningene, kunne han bli fortapt i sin egen verden, og spille i det uendelige.  På en annen side skal han ha vært misfornøyd over at fingrene var  for stubbete til å duge når det gjaldt klaverspill.

I sine siste år hadde Ludvig stor glede av å spille ved Stavangers aldershjem. Han la alt i at publikumet skulle få en virkelig opplevelse. Før søsterens død, hadde hun sørget for at han fikk en plass ved «Alders hvile», hvor Ludvig skal ha trivdes godt.

Ved sin død i 1945, 80 år gammel, kunne Ludvig von Moltke vel vitende forlate verden med visshet om det inntrykket han hadde gjort. Bladet «Musikk» hadde trykket en vakker nekrolog over ham… da bare ved en feil.. 20 år tidligere.

Kilder: 

Utdrag av boken Meg te palle", sa Exellensen- av Harald Sommerfeldt-Schmidt

Stavanger Aftenblad

Ludvig von Moltke (1865-1945)
Etablert/født: 
1865
Beliggenhet: 
Forfatter: 
Joar Kvanvik

Siste oppdateringer

Innleggsdato: 30.04.2018 - 15:14
Oppdatert dato: 18.08.2018 - 14:30
Sist endret av: Joar Kvanvik

Sjanger

Toggle menu