”Gje meg hylså”

”Gje meg hylså”

Mitt liv som musikkbibliotekar i Stavanger anno 1971 - 73

Etablert/født: 
1971
Aktive fra/til: 
1971 til 1973

Begynnelsen

1971 var et begivenhetsrikt år i livet mitt. I juni tok jeg eksamen ved Statens bibliotekhøgskole. Samme sommeren flyttet vår lille familie som besto av meg, min mann og en mage til Stavanger. Magen ble i begynnelsen av august omsatt til en liten jentebaby – mitt første barn.

Men – jeg måtte ha en jobb, baby eller ikke. Dette var nemlig før alle disse ordningene med fødselspenger osv. Vi måtte med andre ord ha penger. Og jeg kjente ikke et menneske i Stavanger, så jeg ville gjerne ha en jobb også av den grunn.

Mannen min gikk ned på Stavanger bibliotek og spurte om de hadde noe ledig. Joda, det var ledig stilling som musikkbibliotekar i følge Mette Sand. Når kunne jeg begynne? Jeg kunne begynne nokså snart, jeg. Musikk – hmmm. Min musikkinsteresse var der nok, men som jente hadde jeg jo unngått disse nerdelistene og sånt. Tror smaken min var nokså mainstream, med en helning mot amerikansk folk/country/rock etter ett år i i USA midt på 60-tallet. Og så spilte jeg litt piano, da, og likte Thelonious Monk.

Avtroppende musikkbibliotekar (jeg har fortrengt navnet hennes) mottok meg med skepsis. En viss skepsis var kanskje forståelig, min unge alder og manglende formelle musikkompetanse tatt i betraktning, men jeg fikk et inntrykk av at, selv om hun nå sluttet av egen fri vilje, så syntes hun det var et problem at noen andre skulle overta. Hun framstilte jobben som ekstremt vanskelig, både teknisk (platespillere og knapper) og innholdsmessig (Lutoslawski var minimumskompetanse).

Men etter en søvnløs natt før jeg begynte i jobben, gikk det egentlig veldig greitt med det tekniske. Lutoslawski ble satt på venteliste B (og der ble han vel egentlig værende en god stund, men ikke for alltid).

I gang med kjøp av plater

Jeg gikk løs på jobben med liv og lyst, men syntes noe var rart. Vi hadde fått masse penger til innkjøp av plater, kr. 50.000 i 1971-kroner tilsvarer kr. 350.000 i 2012-kroner (ikke mer??!!), men jeg fikk klar beskjed fra ledelsen om at det ikke skulle kjøpes inn noe pop- eller rockemusikk. Jeg prøvde å strekke kategoriene viser, jazz, folkemusikk så langt jeg kunne i alle retninger. Disse ”gråsoneplatene” ble selvsagt de mest populære umiddelbart. Jeg husker særlig live-opptakene fra Bangladesh-konserten. De gikk jevnt og trutt i hele åpningstiden vår. Ja, jeg sier gikk, for dette var i de dager det ikke var mulig å låne med seg plater hjem. De kunne bare nytes på musikkavdelingens lyttestatsjoner, 4 i tallet.

Bangladesh-konserten var en dobbel-lp med innslag fra flere artister, bl.a. George Harrison, Billy Preston og Ravi Shankar. Den var utrolig populær. Bare tenk at ungdommer kom i hopetall til biblioteket for å høre på denne på stedet! Hele første side var imidlertid med Ravi Shankar og indisk sitarmusikk . Den uuttalte avtale med lytterne var at alle platene ble satt på fra begynnelsen dersom annet ikke var uttrykkelig avtalt. Så det gjorde vi alltid med denne også. Men de som hadde vært der flere ganger for å høre denne, ba som regel om at vi satte på fra side 2. Novisene satt lenge og lurte på hva dette var for noe, før de også skjønte tegningen, Synd, men slik var altså interessen for indisk musikk i Stavanger den gangen. Unnskyld, Ravi Shankar.

Jeg elsket jobben som musikkbibliotekar. For en glede å gå til Fossen hver uke, se gjennom alt som var kommet inn, plukke ut og ta med tilbake til avdelingen! Jeg leste musikktidsskrifter med anmeldelser av jazz, samtidsmusikk og klassisk musikk og bestilte inn det beste jeg fant fra Norsk Musikforlag, det som ikke Fossen hadde, da. Jeg lærte mye, og etterhvert også litt om Lutoslawski.

Siden vi hadde ganske mye penger til innkjøp av innspilt musikk, og alt måtte jo brukes opp, så fikk Stavanger bibliotek etterhvert en unik samling av særlig jazz og samtidsmusikk. Dette er innspillinger som kanskje ikke blir utgitt på ny på CD eller Spotify, så de er vel verd å ta vare på (synes nå jeg).

Brukerne

Musikkavdelingen var den gang den egentlige ungdomsavdelingen i biblioteket. Mange av dem som kom for å høre på musikk, var ungdommer og studenter på den nyopprettede distriktshøyskolen. Da var det jo bare synd at vi ikke hadde mer å tilby dem innen pop og rock. Men de peilet seg fort inn på de innspillingene vi hadde som var i det før nevnte grenseland. Og det var et treffsted.Faktum er at spillerne gikk nokså jevnt og trutt i hele åpningstiden, uten at jeg har noen statistikk over hvordan brukerne fordelte seg over dagen.

Musikkavdelingen hadde også sin andel av litt spesielle musikkelskere. En pensjonert lektor kom hver dag. En stilig og høflig eldre mann som systematisk hørte gjennom hele samlingen vår. Platene var oppstilt etter tilvekstnummer, og han hadde begynt på 1. Husker ikke helt hvor langt han var kommet da jeg sluttet, men han hørte i alle fall på ALT, jazz, klassisk, samtidsmusikk, folkemusikk og Bangladesh-konserter. Du kunne av og til se på ham at noe falt ekstra i smak, da lente han seg tilbake og lukket øynene. Da ble selv jeg rørt.

Andre hadde mer spesifikke preferanser. Junkies med en forkjærlighet for Bela Bartok, for eksempel. Nå tror jeg at den forkjærligheten var et resultat av en tilfeldighet. De to kom inn en dag, os så kjønte de at for å sitte der en stund, så måtte de høre på musikk. De fikk katalogen, og bladde litt i den. Så kom de bort til luken (ja, luken!) og sa at de ville høre på Bela. Det var greitt. Bela ble det. Dag etter dag. De gjorde ingen fortred, og kanskje de faktisk ble glad i Bela-musikk etterhvert. Hvem vet?

Administrasjon og sånt

Jeg hadde forøvrig bibliotekets beste assistent med meg (det var oss to som utgjorde avdelingen), nemlig Inger Herikstad. Vi ble gode venner, begge var opptatt av politikk og kvinnesak, og vi savnet hverandre når den andre ikke var på jobb.

Jeg husker ikke så mye av de daglige rutinene som klassifisering og katalogisering. Leikny (Haga Indergard) var praktikant hos meg en periode, og hun sier at hun bestemte seg for å aldri jobbe i musikkavdeling. På grunn av alle analyttkortene som skulle skrives og støpes ned! Jeg skulle kanskje gitt henne mer utfordrende oppgaver...

Vi hadde jo også noter, partiturer og sett av korps- og orkesternoter. Og et godt samarbeid med det notebrukende musikkmiljøet i Stavanger. Men det var tross alt platene som var kjernen i virksomheten og noe litt annet enn vanlig bibliotekvirksomhet.

”Gje meg hylså!”

Som ikke-innfødt Stavanger-beboer, var jeg kanskje litt forvirret den første gang noen sa ”Gje meg hylså”. Men jeg lærte meg fort hva det gjaldt. Den velsignede ”hylså” som var en del av hele pakken med musikk, kunst og informasjon. Kanskjønne deville ha hylså! Hvor er hylså i dag? Jeg bare spør!

Gje meg hylså!

Kristine Abelsnes

Sjanger

Toggle menu